For mer enn 6000 år siden hadde landet hevet seg etter istiden, havet hadde trukket seg tilbake, og det området som senere ble Rullestad gård var dekket av tett skog. Da hadde det allerede vært bosetting på høyereliggende områder i Follo i flere tusen år, helt siden de gamle boplassene på Stunner og Nøstvedt ble etablert for nesten 10 000 år siden. Vi må derfor regne med at jegere og fiskere gjennom eldre steinalder har oppsøkt området rundt Rullestad for å skaffe seg mat. Det er funnet buttnakkede steinøkser både på Herusti, Skiseng og Drømtorp, og disse antas å være fra før 4 000 år f. Kr.

Ved begynnelsen av yngre steinalder, omkring år 3 500 f. Kr., tror vi at fangstfolk og jegere begynte å dyrke jorden på moreneryggen rundt Rullestad som svedjebruk. Det betyr at de hogde ned et skogområde, tente på trærne og sådde i asken. Et åkerstykke som var bearbeidet på en slik måte, kunne ikke brukes mer enn to eller tre år av gangen. Svibruksteknikken krevde derfor relativt store arealer, og de første jordbrukerne må ha drevet en form for flyttejordbruk. Det er funnet en spissnakket steinøks på Rullestad fra denne tidligste jordbruksperioden. Den er kanskje blitt brukt til å felle skogen før en ny åkerlapp skulle tennes på og tas i bruk.

Gradvis begynte jegerne å dyrke jorden, og de ble bofaste. Fra ca. 2 500 f. Kr. var det trolig en forholdsvis stabil bosetting på morenen syd for Rullestad. Det er i den senere tid også funnet kokegroper på dette området av Rullestad.

Etter hvert har slektene bosatt seg på Sander som dermed ble opphavsgården i området. Det er vanskelig å si med sikkerhet når navnet Sander kom i bruk. Siden navnet beskriver selve bostedet og omgivelsene husene lå i, er det sannsynlig at navnet oppsto da jordbrukerne slo seg ned på en fast boplass. Denne prosessen ble trolig fullført innen år 1 000 f. Kr. Fra den tid av har sannsynligvis Follo-distriktet hatt behov for å skille denne boplassen i Ski fra lignende bosteder i andre bygder. Det antas at en opphavsgård krevde minst 20 – 30 voksne personer for den daglige drift. Totalt kunne derfor et slikt samfunn omfatte nærmere 100 mennesker. De bodde trolig i en husklynge og hadde arbeidsfellesskap. Opphavsgården utgjorde et sosialt fellesskap der storfamilien ga den nødvendige omsorg og trygghet.

I løpet av jernalderen ble opphavsgården/urgården Sander splittet opp i flere sentrumsgårder. En av disse var Hauger som lå i nærheten av der Ski sykehus ligger i dag, denne delingen fant sted omkring år 300 e. Kr. En annen sentrumsgård ble gården Ski som lå rett øst for Ski kirke, og som ble skilt ut senere, omkring år 600 e. Kr.

Gjennom yngre jernalder ble sentrumsgården Hauger igjen delt opp i flere selvstendige enheter. Først Haugland (600-800), deretter Hebek og Rullestad (800-900) og til slutt Ense (900-1000). Navnet Ense kommer egentlig av Einarshaugi, som så er blitt til Ense og senere til Endsjø.

Rullestad omfattet på den tid også det området som i dag utgjør gården Aaros. Senere, trolig på 1300-tallet, ble Aaros skilt ut fra utmarksområdene mellom Rullestadvannet og Midtsjøvannet, et område som før den tid hadde tilhørt Rullestad.

I vikingtiden omkring år 900, ble det ryddet mange nye gårder i Ski. Disse nye gårdene var ganske sikkert kjernefamiliegårder, i motsetning til de gamle sentrumsgårdene som for en stor del må ha vært slektsgårder med stort hushold. Ett tegn som tyder på dette, er at de nye gårdene fikk gårdsnavn med utgangspunkt i navnet på han eller hun som ryddet gården.

Dette antas også å være tilfelle for gårdsnavnet Rullestad. Navneforskeren Oluf Rygh skriver i sitt verk ”Norske gårder” at navnet Rullestad kan være dannet av mannsnavnet Rolleifr, og at det opprinnelige gårdsnavnet således var Rolleifsstadir. Det finnes også et annet sted i Norge som heter Rullestad, og det ligger i Ryfylke innerst i Åkrafjorden. På Nasjonalgalleriet er det et maleri av Lars Hertervig med tittelen ”Rullestadjuvet”. Dette motivet er hentet fra Rullestad i Ryfylke.

I vikingtiden var det ca. 30 000 gårder i det som senere ble Norge. Hvis vi antar at det bodde i gjennomsnitt seks mennesker på hver gård, var det totale innbyggertall i underkant av 200 000. Vanlig levealder var trolig mellom 30 og 50 år, og antagelig var omkring 20 % av befolkningen treller. Siden levealderen var så vidt lav, må vi kunne anta at det hovedsakelig var ”to-generasjonsfamilier” som bebodde gårdene sammen med sine treller.

Jordbruksfolkene var avhengige av grøderike avlinger og godt dyrehold. Derfor er det rimelig å tro at naturfolk i sin gudsdyrkelse så på fruktbarheten som det mest sentrale. Ved siden av fruktbarhetsdyrkelse med ofringer for å blidgjøre gudene, hadde de ulike former for tevlinger (kappridning og kappløp) og sosialt fellesskap på offentlige samlingsplasser. I forbindelse med disse arrangementene hadde de trolig felles samlinger med prosesjoner og ritualer. Flere av gårdsnavnene i Ski antyder hvilken type aktivitet som har foregått på disse stedene. Ski (Skeidi) var arena for konkurranser, Lunde var en hellig offerlund og Volden en grasvoll med samlingsplass. Området der Ski gamle kirke ligger i dag, ble opprinnelig kalt Volden (senere Kirkevollen). De tidligste bosetterne i området rundt Sander hadde dyrket guden Njord på et offersted ved Nærevannet, der gården Lunde ligger i dag.

Etter at jordbrukerne tok fast bosted på Sander, ble helligdomsvangen flyttet fra Lunde til Volden, hvor de også begynte å gravlegge sine døde. På Volden er det påvist mer enn tjue markerte gravrøyser og fire rundhauger bygget av jord og stein som sannsynligvis stammer fra eldre jernalder. Uten at haugene er nærmere undersøkt, er det nærliggende å tro at det var der slektene til de gamle høvdingene på Sander ble gravlagt. Noen hundre meter øst for disse gravhaugene er det funnet en stor offerstein med skålgroper. Der har trolig de lokale bøndene blotet og ofret til gudene Tor og Odin. I yngre jernalder, omkring år 600, ble området med gravhauger skilt ut fra opphavsgården Sander og tilfalt da gården Ski som ble skilt ut som en selvstendig enhet.

I løpet av 900-tallet begynte kristendommen å påvirke de gamle ritualene på Volden, og det ble da ganske sikkert satt opp en trekirke der. Det var svært vanlig at nye kristne kirker ble plassert på de steder som i førkristen tid hadde vært brukt til gudsdyrkelse. Nøyaktig når denne trekirken på Volden ble bygget er det ikke mulig å tidfeste, men så sentrale områder som Ski og Kråkstad må formodes å ha vært i kontakt med den kristne tro en god stund før slaget på Stiklestad i 1030. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at kirkebygging og organisering av sognene i all hovedsak var fullført under og umiddelbart etter Magnus den Gode (1035-1047). Dagens steinkirke ble bygget omkring 1150, så den gamle trekirken har trolig blitt revet eller forfalt før den tid. Den kristne tro hadde da fått fotfeste i Norge, presteskapet hadde fått ressurser, makt og innflytelse, og den gamle trekirken kunne erstattes med en monumental steinkirke.

Kirkevollen ble omkring 1150 skilt ut fra gården Ski, i forbindelse med byggingen av den nye sognekirken i Ski. Dette ble gjort for å gi presten i Ski et eksistensgrunnlag og et bosted. Gårdsnavnet Kirkevollen ble etablert og gården ble gjort til en selvstendig driftsenhet for sognepresten. Senere ble Klokkerud skilt ut fra denne enheten, trolig i forbindelse med at også klokkeren i Ski fikk hus og jordvei til eget underhold. Vi vet lite om Klokkerud deretter, annet enn at gården ble lagt under Aaros da denne gården ble kirkegods.

Et maktsentrum for kirken var Hovedøya kloster, som disponerte over mange av de eldste og mest verdifulle gårdene i Ski. Opprinnelig var de lokale kirkene eid av sognets bønder, men allerede omkring 1250 hadde kirken blitt en betydelig eiendomsbesitter. Dette var trolig ikke bare fordi bøndene frivillig hadde gitt fra seg sine eiendommer til kirken som gave eller arv. Vel så ofte kan det være at kongemakten hadde tilrevet seg gårdene, og gitt disse videre til Hovedøya kloster for å sikre munkenes økonomi og fremtid. Dette ga trolig kongene både ære og sjelefred.

Penger og mat var mangelvare på denne tiden, og den som skulle betale for noe kunne lett bli fristet til å pantsette sin jord. Således er det fra vårt distrikt dokumentert flere eksempler på at både dødsmesser og gravferder ble betalt med fast grunn. Det var heller ikke uvanlig at barnløse mennesker testamenterte gårdene sine til kirken mot at kirken besørget mat og hus for dem i alderdommen.

Dette gav gode inntekter for kirken og førte til at kirkens menn fikk utvidet handlingsfrihet. I takt med kirkens nye samfunnsrolle, oppnådde kirken også stor grad av indre selvstyre. Kirkens makt og prestenes sosiale status stilte også nye krav til boligstandard og maktsymboler. Dette må ha vært bakgrunnen for at noen av de gjeveste av kirkens eiendommer på denne tiden ble tatt i bruk som bosted for prestene.

Fra omkring år 1300 antas det derfor at presten og hans familie flyttet fra Kirkevollen til Rullestad, som da var blitt kirkegods og prestegård. At Rullestad ble valgt ut til prestegård i Ski, skyldtes trolig beliggenheten og det faktum at gården ikke var blitt delt opp gjennom arveskifter, i motsetning til mange andre gårder i sognet. Rullestad var derfor blant de største og gjeveste gårdene i Ski i høymiddelalderen (1150-1300). Ski var på denne tiden eget sogn, og sognepresten bodde på Rullestad. I eldre dokumenter omtales gården Rullestad som ”Prestegården”.

Omkring 1350 herjet svartedauden i bygda. Gårdene Kirkevollen, Aaros, Klokkerud og Herusti ble liggende øde etter dette. Før svartedauden tilhørte Aaros klosteret på Hovedøya, mens de andre gårdene tilhørte kirken i Ski. I 1444 ble det gjort et makeskifte mellom Ski kirke og klosteret på Hovedøya, slik at Aaros ble overtatt av Ski kirke, mens Herusti ble lagt under klosteret på Hovedøya. Sognepresten i Ski disponerte dermed gårdene Rullestad, Kirkevollen, Klokkerud og Aaros. Etter svartedaudens herjinger kom en lang nedgangstid i samfunnet. Først på midten av 1500-tallet ser det ut til at de gårdene som lå øde etter pesten, ble ryddet på nytt og tatt i bruk igjen.

På 1100-tallet ble det satt i gang en storstilt kirkebygging i Norge. For å skaffe prester nok til det stadig økende antall kristne menigheter, kom trolig mange av de første prestene i Norge fra Tyskland eller England. Siden kirkespråket på denne tiden først og fremst var latin, spilte ikke prestenes morsmål særlig stor rolle for deres geistlige gjerning. Prestestillingens sosiale status var sannsynligvis ikke særlig høy på den tiden, og disse første prestene var kanskje mer å regne som misjonærer enn som lokale prester. Slik var ganske sikkert situasjonen også i Ski sogn.

Senere overtok norske bondesønner prestegjerningen etter de første utenlandske misjonærene. Kunnskapskravene til prestene var ikke spesielt høye. Det viktigste var litt innsikt i latin slik at de var i stand til å forrette og forestå de sakramentale handlinger. Dette kunne læres ved å gå en eldre prest til hånde. Biskopen eksaminerte lærlingene før han gav dem vigselen. På denne måten ble presteskapet etter hvert mer og mer dominert av nordmenn. Vigslet og tilsatt hadde presten plikt til å holde seg innenfor sognet, og til å være tilgjengelig for alle som trengte ham. Prestene var pålagt å ikke bevege seg lenger unna kirken enn at de kunne høre kirkeklokkene, med mindre de brakte med seg utstyr til å gi folk sykesalvingen.

For å drive en prestegård trengte presten som alle andre bønder en matmor på gården. I katolsk tid kunne ikke sogneprestene gifte seg, men de bodde likevel ofte sammen med en jente fra bygda, og det endte gjerne med at sognepresten fikk barn sammen med henne. For øvrig vet vi lite om hvordan livet fortonet seg på prestegården Rullestad omkring 1300-tallet. Det vi vet er at trellene var erstattet av leilendinger. Sannsynligvis slet leilendingene like mye som trellene hadde gjort, men i all sin ufrihet og fattigdom ble de på sin tid betraktet som frie mennesker.

Allerede fra 1200-tallet hadde enkelte biskoper her i landet forsøkt å fremme påbud om sølibat, altså seksuell avholdenhet for geistlige. Dette påbudet var det svært vanskelig å vinne gehør for i Norge. Heller ikke bygdesamfunnet hadde noen forståelse for sølibatpåbudet. De ønsket at prestene skulle være ”én av folket” og bygdens mann. Presten skulle etter deres mening være knyttet til bygda gjennom slektsbånd og samtidig være Herrens tjener. Kanskje i større grad enn i noe annet land var kirken i Norge allesteds nærværende, og prestene var nær knyttet til det enkelte lokalsamfunn.

Prestene fortsatte derfor å leve sammen med sine konkubiner eller samboere, trass i bispenes entydige tale. Etter et prestemøte i Nidaros i 1334 ble reaksjonene skjerpet. En prest som hadde levd i syndig samliv, skulle etter dette ikke kunne begraves innenfor kirkemurene, selv om han hadde gjort bot. Konkubinen, frillen eller samboeren skulle betale bot og bli lyst i bann, slik at hun ikke lenger kunne ta del i kirkelige handlinger.

Av kilder fra denne tiden fremgår det tydelig at sølibatkravet også hadde et økonomisk aspekt. Biskopene ville at prestene skulle testamentere sine eiendeler til kirken og ikke til familien. Kildene kan fortelle om biskoper som gikk hardt ut mot det de kalte: ”prestenes blinde grådighet, blinde begjærlighet og den urettmessige kjærlighet geistlige nærer til sine frender, særlig dem de avler barn med i forbudt og fordømt frilevnethet til spott mot enhver geistlig vigselsgrad og til vanære for kirken”. Det ble ikke spart på kraftsalvene, og en annen biskop refset de prestene som ”er blitt fete, fulle og meget rike av kirkens gods”.

Verken biskopstukt eller trusler endret prestenes atferd, og sølibatet ble aldri gjennomført i Norge. Norske prester, og endog biskoper, fortsatte å leve sammen med sine konkubiner og samboere gjennom hele middelalderen. Norge skilte seg således ut fra andre katolske land på dette punkt, selv om troen tilsynelatende var like sterk og glødende her som i andre katolske land.

Kirkebøkene i Ski fra denne tiden er gått tapt. Vi vet derfor lite om prestene i Ski i disse årene og derfor også lite om hvem som bodde på Rullestad. I andre kilder er det nevnt to prester i Ski i katolsk tid, én ved navn Arne i 1326, og senere er nevnt Eyvind Tjostolfsson. Men hvordan det var med konkubiner og friller på Rullestad frem til reformasjonen sier ikke disse kildene noe mer om! Med tanke på at Rullestad skulle bli enkesete for sognet etter reformasjonen i 1537, blir prestenes livsledsagersker en viktig del av historien knyttet til Rullestad.

Reformasjonen i Norge ble innført gjennom et maktpåbud fra Danmark i 1537, og sognene i Ski og Kråkstad ble i denne forbindelse slått sammen til ett sogn. Presten i Kråkstad forvaltet etter dette alt kirkegodset i Ski. Kråkstad kirke ble hovedkirke med Ski som annekskirke, og med prestegården beliggende i Kråkstad, og slik har det vært helt frem til i dag. Rullestad ble fra nå av disponert av sognet, hovedsaklig som bolig for enker etter sogneprestene i Kråkstad, når det var behov for det. En presteenke kunne da selv bygsle bort driften på Rullestad, og dermed bli økonomisk uavhengig.

Det er meget sannsynlig at en slik praksis hadde eksistert allerede fra 1400-tallet. Svartedauden hadde redusert befolkningen i Ski dramatisk, og mange gårder lå øde. Det er derfor lite trolig at sognet var i stand til å holde egen prest i Ski. Ski kirke og Rullestad ble derfor sannsynligvis betjent og forvaltet av sognepresten i Kråkstad også i en periode før reformasjonen.

Siden kirkebøkene er gått tapt, finnes det svært lite dokumentasjon fra denne tiden. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at Oluf Knutssøn var den siste katolske prest i Kråkstad, og at han også var den første lutherske prest der. Den nye kirkeordning var ikke forberedt her i landet, og det ble derfor vanskelig å skaffe nye prester som var lært opp i den lutherske lære. De prestene som før reformasjonen hadde forkynt den katolske lære, fortsatte derfor svært ofte i sine kall også etter reformasjonen, etter å ha forpliktet seg til å forkynne den nye lære. Oluf Knutssøn var altså en slik ”omvendt luthersk prest”. Vi vet at hans kone Karen Tomasdatter levde så sent som i 1569, men vi vet ikke om hun bodde på Rullestad som enke. Etter Oluf Knutssøn ble Tore Nilssøn prest i Kråkstad. Om han vet vi intet mer enn navnet. Hans etterfølger var Niels Pederssøn, som altså var den tredje sogneprest i Kråkstad etter reformasjonen. Han avsluttet sin embetsperiode omkring 1570, og bosatte seg etter dette på Rullestad der han bodde frem til slutten av 1590-årene. Hans datter giftet seg med etterfølgeren Hr. Henrik, og senere med dennes etterfølger, Jens Kieldssøn. Slik sørget man den gang for å holde kallet innenfor slekten. Når presten etterlot seg en enke, måtte etterfølgeren ofte ”ta enken med på kjøpet”. Jens Kieldssøns sønn, Svend Jenssøn Holsterbro, etterfulgte sin far som sogneprest. Han ble kapellan i 1621 og sogneprest i 1630. Han døde i 1655 og ble igjen etterfulgt av sin sønn Peder Svendsen Holsterbro. Han flyttet til Rullestad i 1675 og døde der i 1688.

Ved reformasjonen oppløste kongen klosterinstitusjonene, og inndro store deler av deres eiendommer. Dette førte til store eiendomsendringer også i vårt sogn. Gårdene Herusti og Aaros sammen med Klokkerud ble selvstendige enheter, mens Rullestad og Kirkevollen fortsatte å tilhøre kirken. Kirkevollen og Rullestad ble senere slått sammen til én enhet.

I 1555 ble det foretatt en grenseoppgang mellom Aaros og Rullestad. Dette ble sannsynligvis gjort fordi det hadde oppstått tvil om de rette grensene rundt Aaros, som da var blitt tatt i bruk igjen etter svartedauden. Grenseoppgangen ble foretatt i nærvær av bondelensmannen Per Tallaksrud og brukeren og nyrydderen Hans på Aaros. Det faktum at lensmannen holdt til på Tallaksrud på det tidspunkt, kan tyde på at denne gården var holdt i hevd gjennom nedgangstider og pest. Sognepresten Niels Pedersøn er også omtalt i dette grensedokumentet, men han var ikke til stede under selve befaringen. Dette grensedokumentet finnes fortsatt i Riksarkivet. Klokkerud forble etter dette en del av Aaros helt frem til 1740. Gårdene fikk igjen felles eier fra 1803 til 1833.

Rullestad er registrert i Oslo og Hamar Bispedømmes Jordebok for 1574-1577. Registreringen ble gjort av Verner Skriftsskriver som fulgte biskopen på hans visitasferd gjennom Follo fra 7. januar til 20. februar i 1575. Bispedømmets jordebok for Follo ble ferdigstilt året etter. Der er ”Prestegaardenn” og ”Kirckewoldenn” registrert som atskilte enheter, hvilket tilsier at sammenslåingen må ha skjedd senere, sannsynligvis på 1600-tallet. ”Prestegaardenn” er registrert med ”2 pund miel bøgssel”, og ”Kirckwoldenn” med ”2 spand smør bøgssell”.

I 1605 skal det ha vært en grensetvist mellom Kverne og Hauger om retten til Hagen på sydvestsiden av Kvernebekken, der den gule Kvernevillaen lå inntil 2005. Både Kverne og Hauger hadde fortsatt status som kirkegods etter reformasjonen. Vi kjenner ikke til detaljer i denne grensetvisten, men det er nærliggende å tro at saken kan ha hatt sammenheng med mulighetene for å utnytte vannrettighetene i Kvernefallene. Vi vet fra visitasboken til biskop Jens Nielssøn i 1594, at både sager og kverner på det tidspunkt allerede var på plass lenger nede i vassdraget. Brukeren av Kverne fikk gjennom en domsavsigelsen i 1605 eiendomsretten til Hagen, og sikret seg dermed også eneretten til Kvernefallene. Da varte det sikkert ikke lenge før damanlegget ble videre utbygget. Dette damanlegget skulle i de neste 250 årene vise seg å skape store problemer for naboene på Rullestad og de andre gårdene videre oppover langs Aarosbekken. Saken vil bli nærmere omtalt i kapittel 14.

Tvister i lokalmiljøet ble ofte avgjort gjennom et råd av utvalgte bønder. I tillegg var det halvårlige møter i lokalmiljøet hver vår og høst, der alle bøndene var representert. Disse bygdetingene hadde røtter helt tilbake til førkristen tid, og de eksisterte til langt inn på 1800-tallet, lenge etter at både embetsverk og domsapparat var bygget opp. Disse lokale rådene og bygdetingene har gjennom alle tider hatt stor betydning for å opprettholde ro og orden i det lokale bygdemiljøet.

Simen Rullestad bygslet Rullestad av sognepresten rundt 1620, og han hentet sitt navn fra gården. Vi må kunne anta at de brukere som tok sitt navn fra en gård også var bosatt der. På Rullestad virker det som om de fleste som bygslet gården også hadde gården som bosted. Dette var ikke alltid tilfelle for andre mindre gårder, der én person kunne bygsle flere gårder. Ut i fra de kildene vi har, må vi anta at det var på denne tiden Rullestad og Kirkevollen slått sammen til én driftsenhet. Området rundt Ski kirke tilhørte etter dette Rullestad.

I 1630 og 1654 kom det igjen sykdom og pest til Ski, sannsynligvis byllepest av samme type som svartedauden. Selv om man på den tiden ikke visste at byllepest smitter via smittebærende lopper, skjønte man at sykdommen ble spredt gjennom smitte fra syke personer. Det ble derfor satt i verk visse smittehindrende tiltak, men det er usikkert i hvilken grad disse ble etterfulgt utenfor byene.

På begynnelsen av 1600-tallet var sannsynligvis minst 90 % av arealet i Ski leilendingsjord under kronen eller kirken. Men i årene etter 1650 ble mye av det jordgods som kronen var kommet i besittelse av etter reformasjonen solgt til private eiere. Det var offiserer, sivile embetsmenn eller rike byborgere som nå fikk eiendomsretten over mange av jordeiendommene. Den viktigste grunnen til at kongen måtte gi fra seg jorden, var alle krigene mellom Sverige og Danmark som endte med freden i København i 1660. For å finansiere disse krigene måtte kongen pantsette krongodset mot kontante lån fra rike borgere. Dels måtte kongen gi offiserene jord som pant for opptjent lønn. Etter slike avtaler var ofte disse eiendommene tapt for kronen.

Enten gårdene var kirkegods, krongods eller proprietærgods, ble de bebodd og drevet av fattige leilendinger som måtte betale en klekkelig sum til gårdens eier. For en leilending hadde det derfor liten betydning hvem som eide gården han drev. Jordeierne kunne også bruke gamle, uklare lovbestemmelser til å drive bygslingsavgiftene opp. Det var heller ingen offentlig kontroll med oppebørselsbetjentene (inkassatorene), som under innkasseringen av skatter og avgifter benyttet enhver anledning til å skaffe seg ekstrainntekter.

Vi vet at allerede rundt 1670 klaget mange bønder og leilendinger over ”proprietærene”, og krevde at kronen skulle ta tilbake den jorden kongen hadde gitt fra seg. Regjeringen i København besluttet derfor i 1680 å begrense borgernes mulighet til å ta ut avgifter på gårdene de eide. Det ble ikke tillatt å øke landskylden (bygslingsavgiften) eller pliktarbeidet, og oppsitterne fikk dessuten rett til å bygsle gården på livstid. Samtidig stanset prisstigningen på korn og andre matvarer. Det ble ikke lenger så attraktivt for borgerne å eie jord. Dette medførte at både kronen og mange av de private jordeiere fra slutten av 1680-årene valgte å selge ut sine jordbrukseiendommer. Mange brukere og leilendinger kunne derfor kjøpe de gårdene de hadde leid og drevet, og dette medførte store endringer eiendomsforhold og sosiale forhold på landsbygda.

Helt frem til midten av 1600-tallet ble en rekke skatter utlignet etter et system som hadde fungert siden middelalderen. Gårdene ble da inndelt i tre kategorier; fullgård, halvgård og ødegård eller fjerdingsgård. For eksempel kunne en fullgård betale 6 daler, en halvgård 3 daler og en ødegård 1 ½ daler i skatt. Denne inndeling kunne passe da skattene var små, men da skattene ble større kom denne inndeling til å virke urettferdig. En liten fullgård måtte betale dobbelt så mye skatt som en stor halvgård, selv om produksjonskapasiteten på disse gårdene kunne være ganske lik. Rullestad var etter dette systemet en fullgård.

Det ble også forsøkt et annet system for utligning av skatter og avgifter. Dette systemet innebar klassifisering etter en lang rekke forskjellige verdienheter og var svært tungvint. Dessuten var dette systemet så komplisert at det ga skatteoppkreverne god anledning til å bedra den enkelte skatteyter. Straks eneveldet var innført i 1661 ble det derfor nedsatt en Landkommisjon som skulle finne frem til et enklere og bedre system. Resultatet ble en helt ny matrikkel (fortegnelse over alle jordeiendommer i sognet) med bare seks forskjellige betegnelser for verdienheter: ”skippund tunge (tungt korn), spann korn, laup smør, våg fisk, salt og huder”.

Det ble nedsatt distriktskommisjoner som skulle besiktige gårdene og foreta en ny klassifisering. Den nye matrikkelen var ferdig i 1669. Materialet for Kråkstad sogn er gått tapt, men vi vet at Rullestad etter denne vurderingen hadde matr. nr. 99, og gml. skyld 2 skippund tunge og 1 bismerpund 6 merker smør. Ett skippund var lik 320 pund og tilsvarte 160 kg i dagens målesystem. Landskyld var den avgiften brukeren skulle betale til jordeieren.

Det oppsto imidlertid stor misnøye med den nye matrikkelen, og i 1723 ble det på nytt nedsatt en matrikkelkommisjon under ledelse av Christiania-bispen Deichmann. I hvert sogn ble det oppnevnt en 12-manns matrikkelkommisjon som skulle foreta en befaring på gårdene.

Lars Prestegården var bruker på Rullestad omkring 1720, og han har tydeligvis tatt sitt navn fra gården. Vi kjenner til ham fordi han var medlem av den matrikkelkommisjonen som ble nedsatt for å befare alle gårdene i Kråkstad sogn. Kommisjonen skulle innhente oppgaver over eiere, jordens beskaffenhet, gårdens herligheter, avling i lass høy, utsådd korn og besetning. Protokollene fra Kommisjonen er oppbevart i Riksarkivet, og de er undertegnet med medlemmenes segl. Kommisjonen foreslo skylden for Rullestad nedsatt til det halve, og Kommisjonen anfører: ”Måtelig jord, sår ½ tønne blandkorn, 12 tønner havre, avler 32 lass høy, har 3 hester, 14 kyr og 8 sauer.”

Også denne matrikkelkommisjon ble møtt med mistillit, fordi bøndene fryktet for nye og høyere skatter. Det hadde sikkert også kongen ønsket seg i disse tider med mange kostbare kriger. Forslagene i kommisjonsprotokollen ble imidlertid ikke iverksatt, så den gamle matrikkel fortsatte å gjelde i over hundre år til.

Kongen og regjeringen i København hadde nok en gang store økonomiske problemer etter den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet, og kongen så heller ingen muligheter til å reformere skattesystemet med henblikk på nye inntekter. Han måtte da se seg om etter andre inntektskilder. Biskop Deichman i Christiania så store realiserbare verdier i det jordegodset som lå til sognekirkene i Norge, og som var ment å skulle bekoste vedlikeholdet av disse kirkene. Han fikk straks aksept for sine ideer hos regjeringen i København, og ikke lenge etter gikk kirkehus og kirkegods i Norge under auksjonshammeren.

Kirkene i Ski og Kråkstad ble solgt til major Hansten på Haga ved en auksjon 22. juni 1723, prisen var 995 riksdaler. Sammen med kirkene fikk han også flere jordeiendommer i bygda. I 1725 solgte han den del av Steganstad som tilhørte kirken til lensmann Michel Christian Brochmann. Kirkene med tilhørende jordeiendommer ble i 1732 solgt videre til Wachtmeister Morten Nordbøe.

Det var Torer Jenssøn og hans sønn som var brukere av Rullestad rundt 1700. Torer Jenssøn kjøpte også Hebekk på denne tiden. Etter farens død gjennomgikk sønnen Arne Torersøn en opprivende odelssak med sin stefar i 1737. Han vant saken, men solgte likevel Hebekk til stefaren, og kjøpte selv Midsem søndre i 1738.

I 1733 ble halvparten av gården Schie solgt til Amund Larsen som da var bruker på Rullestad. Selger var trolig hans bror Jens Larsen. Men Amund Larsen klarte ikke å betjene sin gjeld, og gården tilfalt derfor hans kausjonist, sogneprest Jacob Lauritzen Stub. Sognepresten solgte gården videre i 1735, og han kjøpte to år senere den delen av Drømtorp gård som hadde tilhørt ”Spitalen”, det senere Oslo Hospital. Denne eiendommen beholdt han helt til sin død. Hans svigersønn Ellef Rasmussen Løvestad, gift med Hilleborg Bugge Stub, arvet eiendommen i 1749. Deres datter og svigersønn overtok Drømtorp i 1777, og de solgte i 1783 gården videre til Hans Hansen Lunde (1744).

Hauger ble delvis krongods på slutten av 1600-tallet, og kom i privat eie etter at kronens gods i Follo ble solgt ved offentlig auksjon i 1726. Hauger ble da kjøpt av Hans Halvorsen som også eide Kapell-Sander etter sine svigerforeldre. Han døde allerede i 1729. Aslak Andersen som var født i Frogn i 1711, drev både Hauger og Rullestad fra 1760 til 1765. Hauger ble delt i 1765, og den ene delen ble solgt til Amund Gundersen Rullestad. Han var gift med Mari Jonsdatter og de bodde på Rullestad i 1770-årene, da de også bygslet gården. Hans foreldre hadde tidligere bygslet deler av Kverne. Amund Gundersen døde på Sander i 1780. Han solgte sin del av Hauger til Halvor Svendsen i 1770. Halvor Svendsen eide da allerede den andre delen av Hauger og samme år kjøpte han også Bøler gård. I de påfølgende 50 år selges Hauger en rekke ganger, inntil Hans Hansen Contra/Sander (1776) kjøpte Hauger søndre i 1832. I 1854 kjøpte sønnen Hans Hansen (1802) også Hauger nordre, men dette salget omfattet ikke ”de under denne Gaard beliggende Møllebrug”. De ble i 1854 solgt til Svend Larsen Ense. Hauger-eiendommen tilhørte etter dette Sander østre frem til 1899.

I 1818 vedtok Stortinget lov om ny matrikkel basert på det gjeldende pengesystem som var spesidaler, mark (eller ort) og skilling. Gårdens skyld skulle svare til 1/400 av dens verdi ved salg. Blant de 16 skylddelingsmennene i Kråkstad sogn var også brødrene Hans Hansen Contra (1767) og Jens Hansen Kverne (1775). Den nye matrikkelen trådte i kraft 1. januar 1839. Rullestad fikk da nytt gårdsnr. 131, ny skyld 8 daler 1 ort 8 skilling, hvilket var en kraftig reduksjon fra tidligere. Andreas Hansen Drømtorp (1811) bygslet trolig Rullestad på denne tiden, og kanskje var hans far Hans Hansen Contra (1767) allerede inne på tanken om at hans sønn på et senere tidspunkt kunne få sjansen til å kjøpe Rullestad.

Men også matrikkelen fra 1839 møtte sterke klager, og allerede i 1863 ble det derfor vedtatt en lov om ny revisjon av matrikkelen. Formann i denne matrikkelkommisjonen var i vårt sogn kirkesanger Otter Oppsand på Contra, nabo av Andreas Drømtorp på Rullestad. Denne komité var sommeren 1864 og 1865 på befaring på samtlige gårder i bygda. Den nye matrikkelen trådte i kraft i 1886, og den reviderte skyld for Rullestad ble etter dette 15,89 mark.

På midten av 1600-tallet må det ha vært et større behov for en lensmannsgård enn et enkesete i Ski. Rullestad gjorde derfor tjeneste som frigård for sorenskriveren i årene mellom 1647 og 1670. I skattelisten for 1647 står det at den er utlagt til sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan, og derfor skattefri. Sorenskriveren står her omtalt som Rasmus Prestegården og han er også oppført som bruker av Capell-Sander, som er en nabogård vest for Rullestad.

Lensmann Jørgen Andersen Brochmann ble født i 1638 og han var landkaptein for bøndene i Follo, og fra omkring 1665 ble han lensmann i Kråkstad. Han regnes for øvrig som den første sikre stamfar for den norske grenen av Brochmann-familien. Før han giftet seg bodde han på Finstad (Finstad søndre), og han bygslet da både Finstad og Grøstad. Eieren av Finstad var på den tiden Christiania-borger Helle Berthelsen, mens Grøstad ble eid av assessor Anders Simonsen.

Datteren til sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan giftet seg med lensmann Jørgen Andersen Brochmann. Dette skjedde trolig i 1666, for da donerte lensmann Brochmann en stor tolvarmet messinglysekrone til Ski kirke. Trolig hadde hans svigerfar, sorenskriver Paludan som da bodde på Rullestad også bidratt til gaven. På lysekronen er inngravert både Brochmannfamiliens og Paludanfamiliens våpenskjold, sammen med et bilde av Adam og Eva, samt navnene til brudeparet og deres foreldre. Lysekronen henger fortsatt i kirken.

Sannsynligvis er dette grunnen til at Rullestad ble disponert som lensmannsgård for familien Brochmann/Paludan, etter at sorenskriver Paludan hadde avsluttet sin karriere som sorenskriver for Follo og nedre Romerike. Slik sørget svigerfar for at hans datter og svigersønn fikk en trygg base på Rullestad. De bodde der fra 1670 til 1675. En sønn av ekteparet Brochman/Paludan, Christian Jørgensen Brochman, kjøpte gården Grøstad omkring 1690. Mens en annen dattersønn av sorenskriver Paludan, Rasmus Michelsen Landby, giftet seg til gården Finstad i 1704.

Av rettsreferatene etter en mordbrann i Kråkstad i 1754, fremgår det at huset på Rullestad må ha blitt brukt som tingstue på den tiden. I referatene står det at ekstrarett ble satt på Rullestad tingstue i Ski 16. oktober 1754. Sannsynligvis ble huset brukt som tingstue fordi lensmann Hans Jensen Rud bodde på Contra og han bygslet samtidig halvparten av Rullestad. Huset på Rullestad var nytt, stort og lå sentralt til. Det var klokker Behmer som hadde bygget dette nye huset omkring 1745, etter at alle husene på gården var brent ned noen år tidligere. Kanskje skaffet han seg noen ekstra inntekter ved å leie ut hovedhuset til tingstue, eller kanskje gikk leieinntektene rett til sognepresten i Kråkstad. Det siste er svært lite sannsynlig, og dette forhold vil bli nærmere begrunnet i kapittel 12. Vevelstad hadde vært tingsted i Kråkstad mens lensmann Michel Christiansen Brochmann bodde der frem til 1753. Han solgte da gården til ”høyagte Borger og velforneme sr. Mogens Larsen, Borger og Handelsmand i Christiania”. Det var trolig etter dette at tingstuen ble flyttet til Rullestad.

Rullestad tilhørte Kråkstad prestegjeld og fungerte som enkesete for sogneprestfruene, helt frem til gården kom i privat eie i 1849. Hver gang en sogneprest døde i sin embetsperiode, ble enken plassert på Rullestad, for at prestegården i Kråkstad skulle kunne huse den nye sognepresten. Dette var en praktisk løsning for alle parter. Presteenken kunne bygsle bort jorden på Rullestad, og således være økonomisk uavhengig av den nye sognepresten i Kråkstad. Når gården ikke var bebodd av en presteenke, ble den bygslet bort av sognepresten som da selv fikk disse inntektene. Ofte var det to brukere som bygslet gården, og minst én av disse var vanligvis bosatt på gården.

Etter at lensmann Brochmann flyttet fra Rullestad i 1675, ble gården overtatt av sogneprest Peder Svendsen Holsterbro. Han hadde da overlatt prestegården i Kråkstad til sin svigersønn Peder Andersen Heide. Han kom fra Odalen i 1675 som kapellan i Kråkstad og giftet seg i 1678 med datteren til sogneprest Holsterbro. Det er uklart hvorfor sogneprest Holsterbro valgte å flytte til Rullestad, men alt tyder på at han ikke maktet stillingen som sogneprest, og at han derfor i realiteten overlot hele embetet til sin svigersønn som da var kapellan i sognet. I skiftet etter Holsterbro i 1688 forlangte Peder Andersen Heide etterbetaling av sogneprestlønn for syv år, idet han påsto at han også hadde dekket dette embetet! Hans krav ble avvist.

Peder Svendsen Holsterbro maktet heller ikke å drive Rullestad etter at han flyttet dit 1676. Under hans tid forfalt gården betraktelig, og etter hans død i 1688 arvet enken stor gjeld. Fra tinget i 1691 er det oppført at allmuen måtte hjelpe henne med både utendørs og innendørs arbeid. Det er også anført at Rullestad hadde ligget delvis øde i årene etter at Peder Svendsen Holsterbro hadde overtatt driften i 1675. Det er i ettertid vanskelig å forstå at deres svigersønn Peder Andersen Heide ikke kunne støtte og hjelpe sine svigerforeldre. Han var sogneprest og uten tvil en velstående mann. Hvis han hadde ønsket det, hadde han utvilsomt hatt tilstrekkelig midler til å hjelpe dem til en bedre alderdom.

Peder Andersen Heide fortsatte som sogneprest i Kråkstad etter svigerfarens død, og han ble i dette embetet til sin død i 1722. I løpet av sin embetsperiode ble han enkemann, og han giftet seg annen gang med Maren Heidemarch, datter av sognepresten i Rygge. Da hun ble enke i 1722, arvet hun store verdier etter sin avdøde ektemann. Allerede året etter at Maren Heidemarch ble enke, giftet hun seg med sogneprest Th. Rosing fra Ullensaker. Det ble holdt stort bryllup på prestegården i Kråkstad. Men dette ekteskapet ble svært kort, allerede bryllupsnatten døde hennes tilkommende ektemann. Det er derfor mulig at enkefru Maren havnet på Rullestad i stedet for på prestegården i Ullensaker.

Sogneprest Jacob Lauritzen Stub (1692-1749) hadde vært kapellan i Vestre Slidre i Valdres, før han kom som sogneprest til Kråkstad i 1722. Han giftet seg i 1716 med Sara Quislin (1696-1759), mens han var kapellan hos hennes far, sogneprest Christen Lauritzen Quislin i Vestre Slidre. Sogneprest C. L. Quislin var født på Sjælland i Danmark.

Sogneprest Jacob L. Stub overlot i 1748 sogneprestsembetet til sin søstersønn Lars Hansen Frisach. Frisach fikk embetet mot å betale Jacob L. Stub en årlig pensjon, og han påtok seg store økonomiske forpliktelser ved å forsørge hele den forrige prestefamilien. Dessuten måtte han dele hus med dem på Prestegården i Kråkstad. Senere ble søsteren til sogneprest Frisach enke, og også hun flyttet da inn på prestegården i Kråkstad med sin datter. Det fremgår av åbotsforretningen i Kråkstad i 1748 at Frisachs forgjenger Jacob L. Stub, hadde vanskjøttet både jordveien og husene på prestegården. Hovedbygningen måtte rives og en ny hovedbygning ble oppført av Frisach. Han trengte sannsynligvis mye plass for å huse hele sin husholdning. Men kort tid før Lars Hansen Frisach skulle forlate Kråkstad i 1770, for å bli sogneprest i Lom etter sin far, brant den nye hovedbygningen på prestegården i Kråkstad ned til grunnen.

Frisachs etterfølger, sogneprest H. J. Pohlmann, påtok seg oppdraget med å bygge opp igjen hovedbygningen på prestegården. Men koppeepidemien som hjemsøkte Kråkstad i 1772 tok livet av sognepresten midt under dette store byggeprosjektet. Samme år mistet familien også sønnen Christian som enda ikke var fylt 2 år. Etter at sognepresten døde flyttet presteenken Johanna Munch Kiær til Rullestad med sine fire gjenlevende barn. Men bare ett av disse barna er konfirmert i Ski kirke, så hun har trolig ikke blitt boende så lenge på Rullestad. Hun døde i 1799, men vi vet ikke hvor.

Jens Hørbye d.e. sogneprest i Kråkstad i 1773, etter J. H. Pohlmanns død. Han var da 63 år, og det ble hans oppgave å fullføre byggeprosjektet på prestegården. Det gjorde han i løpet av ett år, og det ble et vakkert byggverk som kan beundres den dag i dag. Det må ha vært et stort løft for bygden å fullføre et slikt byggeprosjekt samtidig som sykdom og hungersnød preget sognet.

Hvorvidt Rullestad ble benyttet som reservebolig for sogneprestene Frisach, Pohlmann og Hørbye i forbindelse med byggeprosjektene i Kråkstad er ikke kjent. Men det er en viss mulighet for at prestefamilienes boligproblemer på denne tiden kan ha blitt løst ved å benytte Rullestad som bolig for sognepresten og hans familie.

Sogneprest Jens Hørbye d.e. overlot i 1783 embetet til sin sønn Jens Hørbye d.y., som da hadde vært kapellan hos sin far i fem år. Jens Hørbye d.y. fikk et stort ansvar da han overtok embetet etter sin far. Han måtte underholde hele familien, som foruten foreldrene besto av fem tanter og tre søstre. Selv om menigheten hadde ønsket ham som sogneprest, måtte faren en tur til København for å overbevise enkedronning Juliane Marie om at hans sønn var den beste kandidat til sognepreststillingen. Dette var nødvendig fordi minister Guldberg var ”meget i mot utnevnelsen”. Men Hørbye d.y. fikk embetet og han viste seg som en svært dugende prest, sannsynligvis en av de betydeligste sogneprester Kråkstad har hatt.

I kallsboken for Kråkstad skriver Jens Hørbye d.y. i 1793 følgende:

”Gården Rullestad i Ski anneks beliggende – er pro tempore, enkesæte her i Krogstad, kaldes i matrikkelen ”Præstegården”, hvilket man tror kommer av at Ski anneks i ældre tider har været hovedsogn, og altså denne gård bebodd av presten, om enskjønt her ved kallet ei finnes nogen opplysning derom. I kallets kopibok meldes alene herom: Anneks-gården er Præstegården ved Ski kirke beliggende, denne gård har av gammel tid været enkesæte.” 

I årene rundt 1730 gjorde pietismen sitt inntog her i landet. Biskop Hersleb som var biskop i Christiania fra 1730 til 1737, besøkte Ski og Kråkstad flere ganger. Etter sitt besøk 20. august 1735 beskriver han ungdommen i optimistiske ordelag: ”forefant jeg hos ungdommen nogenlunde fremvekst i deres salige kunnskap!”. I 1738 anfører hans etterfølger biskop Dorph ”at lærernes flid har vist sin frugt”. Konfirmasjonen var blitt innført i 1736 og Pontoppidans forklaring var tatt i bruk ved all undervisning.

I 1739 kom ”Forordning om skolene på landet”. Bøndene var redde for at forordningen av 1739 ville bety nye utgifter, og dessuten ville de heller ha barna hjemme som arbeidshjelp. Forordningen ble derfor trukket tilbake, og isteden kom i 1741 ”Placat og nærmere anordning”. Den åpnet for at hver bygd kunne innrette seg slik det var mest praktisk.

Den første skolekommisjonen ble holdt i Kråkstad i 1741, ”nogen dager etterhindanden i juli måned” som det står i rapporten. Til stede der var sogneprest Jacob Stub, lensmannen, kvartermestrene og storparten av bygdefolket. Det lyktes imidlertid ikke sognepresten å få ordnet skolevesenet slik det krevdes etter anordningen av 1741. Kanskje satte han heller ikke noe særlig inn på det, for sognet hadde på det tidspunkt svært dårlig økonomi med stor fattigdom og hungersnød. Skolekommisjonen kom frem til at det ville være behov for to skoleholdere i bygda, men det skjedde lite utover dette. Allerede før skolekommisjonen ble nedsatt, hadde klokker Nicolai Behmer d.e. etter beste evne forsøkt å holde en slags skole på Rullestad for ungdommene i Ski. Dette til tross for at han alle skriftedager måtte være til stede i kirken, og dessuten holdt han månedlige overhøringer i fjerdingene (utkantområdene). Nicolai Behmer d.e. bodde på Rullestad fra 1730 til 1749. (Han blir ofte omtalt som ”den eldre”, for å kunne skilles fra sin sønn ved samme navn som ble klokker i Kråkstad etter sin far, kalt den yngre.)

Fra 16. juli 1742 ble Rasmus Henriksen Ørbech ansatt som skoleholder i Kråkstad sogn. Sognepresten måtte gi ham lønn i forskudd fra egen kasse, så den offentlig økonomi var tydeligvis trang også den gang. Da Nicolai Behmer d.e. flyttet fra Rullestad i 1749, ble skoleholder Rasmus Henriksen Ørbech flyttet fra Kråkstad til Ski, og skolestuen i Ski ble flyttet til Klokkerud. Lars Stub overtok da som skoleholder i Kråkstad. Han var sønn av sogneprest Jacob Stub. Det sies at en fordrukken mann tok seg inn til skoleholderen på Klokkerud i 1757. Rasmus Henriksen Ørbech som da fortsatt var skoleholder ble slått helseløs, og han døde som en fattig mann i 1758. Det var tydeligvis også den gang forbundet med en viss risiko å bo i nærheten av et skjenkested. Etter 1758 ble det omgangsskole i Ski helt frem til det ble fast skole på Contra omkring 1853.

Vi vet ikke med sikkerhet hvor tunet på Klokkerud opprinnelig kan ha ligget. Det er mulig at husene kan ha ligget langs Kongeveien øst for Contra, slik det tyder på etter et kart fra 1800. Men dette kartet er ikke kjent for å være pålitelig, slik at det er vanskelig å dokumentere husenes nøyaktige beliggenhet på dette tidspunkt. Men hvis husene den gang lå langs Kongeveien, så må de ha forfalt i de påfølgende årene mens Klokkerud var en del av Contra. For på det nye kartet fra 1880, som sies å være nøyaktig, finnes det ingen hus langs Kongeveien på Klokkeruds grunn. Kanskje eksisterte de ikke lenger, eller de har aldri ligget der.

På det nye kartet fra omkring 1880, er det avtegnet et hus lenger nord ved Eikjolveien, som kalles ”Klokkerstuen”. Hvorvidt dette stedet kan være det opprinnelige tunet på Klokkerud er det vanskelig å vite med sikkerhet, men det er klart en mulighet. Det vi vet med sikkerhet er at kommunen kjøpte både Klokkerud og Contra i 1887, og at Contra da ble utlagt til klokkergård. Kommunen solgte Klokkerud til private eiere i 1901. Av kirkeboken fremgår det at ”Klokkerstuen” på den tiden skiftet navn til ”Bjerk”, og at det trolig ble drevet smie der. I 1907 bodde smeden Jens Aasgaard der. Nåværende eier av ”Bjerk” kan bekrefte at det var smie på stedet ved århundreskiftet. ”Bjerk” ble skilt ut fra Klokkerud i 1909.

Da Karl XII i 1716 gjorde retrett med hæren sin gjennom Ski og Kråkstad i den verste teleløsningen rundt 1. mai, må det ha vært livlig i området rundt Rullestad. Etter at Karl XII hadde passert, fulgte så de norske troppene for å påskynde svenskenes tilbaketog. Slik trafikk var nok ikke hverdagskost på disse kanter!

Dette var bare begynnelsen på noen konfliktfylte år på Rullestad. Nicolai Nicolaisen Behmer d.e. var klokker i sognet fra 1730 til 1749. Han var født i 1694 i Bragernes ved Drammen av foreldre som hadde innvandret fra Bøhmen i Tyskland omkring 1690. Han bygslet Rullestad av sogneprest Jacob Stub fra 1730, og han ble boende der frem til 1749. Omkring 1740 brant alle husene på Rullestad ned. Nicolai Behmer fikk derfor i 1744 hele gården til bygsel og bruk, mot kun å betale landskyld til sognepresten i Kråkstad, fastlagt til 2 skippund havremel og 1 spann smør. Han forpliktet seg samtidig til å bygge opp og vedlikeholde husene og ” til at ikke forhugge skogen som vel er slet og ringe”, slik det står å lese i den avtale som ble inngått. Skattefriheten ga ham tydeligvis god økonomi, for han benyttet anledningen til også å bygge bolighus på Contra, som den gang tilhørte Rullestad.

Nicolai Behmer solgte det nye huset på Contra til lensmann Hans Jensen Rud i 1748. Lensmannen fikk samtidig bygsel på halvparten av Rullestad. Hans Jensen Rud var gift med Malene Michaelsdatter Brochman. Hun var født i 1725, og hun var datter av lensmann Michael Christiansen Brochman på Vevelstad. Ekteparet fikk to barn mens de bodde på Contra, Maria i 1754 og Jens i 1758. Lensmann Hans Jensen Rud døde i 1767, og han ble da etterfulgt av sin kones bror, Niels Michaelsen Brochmann. Niels Michaelsen Brochmann kjøpte tilbake Vevelstad i 1766 og han var lensmann i Kråkstad fra 1768 til han gikk av omkring 1780. Da hadde familien Brochmann innehatt lensmannsstillingen i Kråkstad i mer enn hundre år.

Klokker Nicolai Behmer d.e. var kjent for å være en bråsint og oppfarende mann. I 1733 ble han innstevnet for retten, fordi han med ”hugg og slag” hadde kastet en soldat ut av sitt hus på Rullestad. Soldaten kom inn og forstyrret et begravelseslag som ble holdt hos klokkeren.

Det er verdt å merke seg at kapellan Harding, som for øvrig var dansk, kjøpte Aaros av Jens Larsen i 1740. Klokker Nicolai Behmer d.e. bodde da på Rullestad, og disse to ble naboer. Forholdet mellom dem var tydeligvis ikke det beste, og i 1742 ble to saker mellom dem avgjort ved prosterett på Kråkstad prestegård. Det er i tillegg beskrevet flere konflikter mellom disse kolleger og naboer. Det anstrengte forholdet mellom prest og klokker, må ha gitt sognepresten mange søvnløse netter. Det var dessuten uår og hungersnød i Ski fra 1740 til 1742.

Den ene saken som er referert, kaster et visst lys over religionslærerne i Ski, og deres forhold til hverandre og til bygdefolket. I 1741 var Harding og Behmer blitt ”avindsmænd” (Bibelsk ord for fiender). Årsaken var angivelig at Behmer skal ha fortalt grove og usannferdige historier om Harding. Det fortelles at en pike, Torbjørre Mogensdatter, var hos Harding og begjærte ham i sognebud. Harding hadde tydeligvis ikke noe lyst til å begi seg ut på bygda, og han skal ha svart følgende: ”Fanden fare i den sjuge og i de andre med!”

Om ikke dette var nok, skal Behmer også ha beskyldt Harding for å ha skjelt ut folk på kirkegården, fordi de skulle ha krysset over hans eiendom Aaros på vei til kirken. Ifølge Behmer skal Harding ha truet kirkegjengere med å legge ut både selvskudd og fotangler, hvis de våget seg inn på hans eiendom igjen!

For disse beskyldningene ble Behmer tvunget til forlik, hvoretter han også måtte be om fred og godt vær, samtidig som hans beskyldninger ble mortifisert. Den personlige konflikten mellom disse to kolleger og naboer var ikke over med dette. Senere samme år tok Behmer ut stevning mot Harding for å ha fornærmet ham i hans eget hus. I det følgende beskrives en tildragelse som i følge referatet fra prosteretten skal ha funnet sted på Rullestad i 1742.

En søndag kommer kapellan Harding til Behmers hus på Rullestad for å klage på klokkerens opptegnelse over nattverdgjestene. En del menn fra bygda var til stede og hørte skjenneriet. Presten kalte klokkeren inn i kammerset. De ble etter hvert høymælte, og etter en stund kom først klokkeren og deretter presten ut til bygdefolket. Begge var hissige og røde i toppen, og klokkeren ba flere ganger om fred i sitt eget hus. Presten var sint for en skrifteseddel han hadde fått av klokkeren, som var uten navns underskrift. Han gikk helt inn på klokkeren, og ”pegte ad ham og berørte nesten hans perruqe”. Han fektet med armene og ”var grætten og fuul” og sa: ”Kan jeg ingen andre kujonere, saa skal skal jeg kujonere Jer!”. Klokkeren svarte: ”I vil vel ikke slå meg? Vil I slaa mig så kan I, her er jeg! Hvis jeg har forgaaet mig, så anklag meg for Bisp og Provst”. Presten: ”Ja, Bispen, ja, Provsten!”. Klokkeren: ”Jeg har gaaet til Guds bord, men Gud vet hvorhen I har gaaet”. Da de to så ut til å ryke opp i slagsmål, la bygdefolket seg imellom fordi de mente: ”at de hafte ondt deraf, at Præsten som deres Sjælesørger og Klokkeren skulle have vrede til hindanden. Paa den Maade var det bedre at for dem at gå hjem oc læse for deres Folck i Bøger, end høre på sådan tale som var dem til forargelse. De var kommet for at lære noget Godt, men nu lærte de bare Ondt”.

Begge fikk sterk klander i dommen, og de måtte bøte både til sognets fattige og til justiskassen.

Til slutt orket ikke sogneprest Jacob Lauritzen Stub mer, og han overlot som tidligere nevnt embetet til sin søstersønn Lars Hansen Frisach. Sogneprest Jacob L. Stub døde i 1749, etter sigende meget nedbrutt og skrøpelig. Det er nærliggende å tro at sogneprest Jacob Stub var en svak, ettergivende og handlingslammet person. Dette kan forklare hvorfor han ikke klarte å drive prestegården på en forsvarlig måte, slik det fremgår av åbotsforretningen i 1748. Det kan kanskje også forklare hvordan klokker Behmer d.e. kunne få en så gunstig bygslingsavtale på Rullestad at han kunne bygge nye hus både der og på Contra. Det er i ettertid vanskelig å forstå hvordan dette kunne skje samtidig som sogneprest Stub bodde i en falleferdig prestebolig i Kråkstad, uten midler og evner til å utføre nødvendig vedlikehold der.

Det er nærliggende å trekke den slutning at klokker Nicolai Behmer d.e. var den som egentlige hadde makten i sognet, og at han hadde alle de egenskaper som sogneprest Jacob L. Stub manglet for å være i stand til å ta styringen over sognet. En slik antagelse kan til en viss grad forklare en rekke av de hendelser som er dokumentert under Jacob L. Stubs tid som sogneprest i Kråkstad. Hans far, Lauritz Jacobsen Stub (1653-1724), var hospitalforstander ved Oslo Hospital, da han i 1690 giftet seg med Magdalene Axelsdatter And. De fikk sønnen Jacob i 1692. Det er i ettertid vanskelig å vurdere hvor sjelsettende det kan ha vært for en liten gutt å vokse opp ved Oslo Hospital på slutten av 1600-tallet. Men det kan ikke under noen omstendighet forklare eller forsvare hans handlingslammelse som sogneprest i Kråkstad gjennom 26 år.

Andre kilder kan opplyse at hans far Lauritz Jacobsen Stub (1653) også hadde fått en sønn Jacob utenfor ekteskap i 1671 med tjenestejente Thale Amundsdatter. Hun skal ha vært tjenestejente hos Axel Pedersen And. Det merkelige er at Axel Pedersen And må ha vært far til Magdalene Axeldatter And, som senere ble hans hustru. Denne situasjon kan muligens også ha hatt en viss påvirkning på sønnen Jacob L. Stub (1692) sin oppvekst.

Harding solgte Aaros i 1747, og han forlot Ski i 1749 for å bli kapellan i Lom i Gudbrandsdalen hvor han virket frem til sin død i 1760. Behmer d.e. forlot sin klokkerpost i 1749. Han kjøpte da Breivoll i Nordby og flyttet dit. Bygselen på Rullestad overlot han til sin sønn Hans Nicolaisen Behmer, som dessuten var svigersønn til sogneprest Jacob L. Stub, gift med hans datter Magdalena født i 1722. De flyttet inn på Rullestad i 1749, og han satt som bruker av gården i seks år. Deretter ble det igjen stadig skifte av brukere på Rullestad.

Etter 1755 overtok Lars Joenson bygsel på Rullestad. Han var også eier av Sander vestre fra 1758 til 1767, og han må derfor ha drevet disse gårdene samtidig. Hans kone Margrethe Amundsdatter døde på Rullestad i 1756, ett år etter bryllupet.

Nicolai Behmer d.e. klarte også å sikre levebrødet for sin andre sønn, Nicolai Nicolaisen Behmer d.y., som overtok klokkerstillingen i sognet etter sin far. Alt tyder på at Nicolai Behmer d.e. må ha blitt en langt mer ydmyk mann på sine eldre dager, i alle fall hvis vi legger hans avskjedssøknad til grunn for en slik vurdering. Den lyder som følger:

Far og sønn Behmer var klokkere i Kråkstad og Ski i over 75 år til sammen. N. Behmer d.y. forlangte senere bolig av kirkeeieren, men dette kravet endte i en langvarig konflikt. Denne konflikten fant først sin løsning ved at sogneprest Frisach i 1761 ga klokkeren bruksretten til Glenne under prestegården i Kråkstad. Der bodde han fortsatt ved folketellingen i 1801. Han var da 74 år og bodde på Glenne sammen med sin kone Johanna Olsdatter Hebekk på 56 år og deres tre barn på henholdsvis 26 år, 19 år og 14 år.

Skreddermester Søren Hansen Schive kjøpte i 1757 Contra av lensmann Hans Jensen Rud. Skreddermesteren fikk samtidig bygsel på halvparten av Rullestad, og han gjorde huset på Contra om til gjestgiveri og skjenkested. Han døde allerede i 1763, og gjestgiveriet skiftet deretter eier flere ganger. Et gjestgiveri var i første rekke beregnet på veifarende folk, men skjenkingen av øl og brennevin gjorde at også bygdens egne innbyggere ble hyppige kunder. Det skulle senere vise seg å bli svært problematisk å ha et gjestgiveri så nær kirken.

Osmund Halvorsen Neset fra Neset i Nordby drev gjestgiveriet på Contra fra 1771. Han kjøpte også Sander østre i 1773. Han var gift med Malene Samuelsdatter. De hadde to barn sammen, Anne Maria født 1772 og Halvor Osmundsen født i 1775. Det er verdt å merke seg at én av fadderne for sønnen var presteenke Johanne Munch Pohlmann på Rullestad, så naboskapet ser ut til å ha vært hjertelig på det tidspunkt. Gjestgiveren må på alle måter ha vært en vel ansett mann i bygda, for også enken etter salige kapellan Prepps var fadder ved denne anledning. Konen til Osmund Halvorsen, Malene Samuelsdatter, døde på Contra i 1784, bare 35 år gammel. Enkemannen Osmund Halvorsen kastet ikke bort tiden, samme år ble han viet til Sidsel Pedersdatter Mellegaard. I følge kirkeboken hadde de to ”copulered” på Mellegaard uten forutgående ”trolovelse og lysning fra prekestolen”, så de måtte derfor ha kongelig bevilling for å bli kirkelig viet i desember 1784.

Lykken varte riktignok ikke så lenge, ei heller det gode naboskap med presteenken på Rullestad. Det fortelles at enkefru Pohlmann var plaget av fyll og bråk fra Contra gjestgiveri, og at hennes egen tjenestegutt skal ha vært nær ved å ha blitt slått i hjel under et besøk på Contra. Presteenken anmeldte i 1791 gjestgiveren Osmund Halvorsen Neset på Contra for drukkenskap og slagsmål. Sogneprest Hørbye d.y. støttet anmeldelsen med følgende forklaring:

Noen år senere var tydeligvis også gjestgiverens kone, Sidsel Pedersdatter, lei av både ektemannen og gjestgiveriet, og hun søkte om skilsmisse. I den forbindelse kom det et nytt klagerop fra sognepresten som viste stor forståelse for Sidsel Pedersdatters situasjon: ”Liksom gjestgiverstedets beliggenhet altfor nær ved Ski kirke har gitt anledning til mange skandaler, og især til sabbatens vanhelligelse ved drikk og andre derav følgende uordner, så har og gjestgiveren der i min hele embedstid ved hengivenhet til drukkenskap været menigheten til forargelse, og jeg har mere enn én gang inderlig ønsket å se både gjestgiver og gjestgiveri forflyttet. Ofte kunne jeg vel hatt anledning til å angi han til avstraffelse, men jeg har alltid ansett det uoverstemmende med en lærers embede å agere fiscal.”

Ekteparet klarte tydeligvis å unngå en skilsmisse, for ved folketellingen i 1801 finner vi Osmund Halvorsen og Sidsel Pedersdatter boende på Kjeppestad med sine to barn Malene og Samuel. Svigerfaren Peder Rasmussen Mellegaard hadde i 1792 kjøpt Kjeppestad nordre, og han solgte i 1804 gården videre til sin svigersønn. Gården ble samlet igjen i 1811, da Osmund Halvorsen solgte sin del til Poul Jensen.

Osmund Halvorsens sønn fra første ekteskap, Halvor Osmundsen, kjøpte i 1798 Sander østre av sin far og bosatte seg der med sin kone Anne Johannesdatter. Osmund Halvorsens datter fra første ekteskap, Anna Maria, ble gift med Poul Andersen på Schie nordre. I likhet med sin far ble også hun viet etter kongelig bevilling i 1793, fordi de uten lysning skal ha ”copulered i huset på Sander Østre”, slik det står i kirkeboken.

Angivelig etter utallige klager fra naboer og kirkegjengere, ble gjestgiveriet i 1820-årene flyttet til Ski nordre. Dette løste neppe alle moralske problemer i Ski, men så sent som på høsttinget i 1815 ble det tinglyst en overenskomst mellom de aller fleste bønder i sognet til motarbeidelse av ungdommens lettsinn. Innledningen av overenskomsten lyder:

Forfatteren av en Norgesbeskrivelse fra 1820, indikerer for øvrig også visse problemer med det moralske forfallet i Ski sogn:

Slike innspill må sees på bakgrunn av den sterke liberalisering av hjemmebrenningen som skjedde ved en lovendring i 1816. Etter den nye loven kunne alle brukere av matrikulert jord brenne fritt av korn og poteter fra egen avling. Kampen mot brennevinet som sosialt onde, ble etter dette ført intenst fra flere kanter gjennom 1820-årene, men forbruket bare tiltok. Høydepunktet i kampen mot brennevinet ble nådd i 1842 da Stortinget vedtok et forbud mot produksjon av brennevin. Kongen nektet imidlertid å sanksjonere dette vedtaket. Derfor vedtok i stedet det neste Storting i 1844 langt mer restriktive lover mot brennevinsskjenking og produksjon.

Men heldigvis finnes det også andre dokumenter fra denne tiden som viser at sognet også kan sees i et mer positivt perspektiv. Professor Wilses beskrivelse av en reise gjennom Ski i 1781 gir et noe lysere tidsbilde:

”Ski kirke og det der beliggende Gjæstgiveri og Skydssted Contra, 1 ½ mil fra Christiania, ligger på en høy, stenet Slette, saa det næste Bjerg hvor Varden staar, ei ligger høiere, derfor ser man herfra tilbage på Bjergene nordenfor Christiania der hæver sig som blaa Skyer. Noget herifra sees en liten Sjø (Rullestadvannet) med langssluttende Enge og Marke omkring, av saadanne gives flere i denne egn. Paa dette Sted holdes ofte Militære Samlinger, mest for Eksersisens Skyld, da man her under Tiden har Øvelser i Artilleriet. (Det er funnet flere kanonkuler på Rullestadjordene som trolig stammer fra slike øvelser.) Kirken er av Grundmur, hvis Taarns Grundvold er et midt i Kirken oprætted Mastetræ. Kirken er et Annex til Krogstad. Her prædikes om vinteren hver anden Søndag, men om sommeren hver Søndag. Likesaa vel som ved Hovedkirken.”

Samuel Samuelsen overtok som bruker på Rullestad omkring 1790. Han var sønn av Samuel Halvorsen på Kapell-Sander, og han hadde overtatt den gården i 1764. Han giftet seg første gang i 1768 med Anne Otterdatter Rud. Samuel Samuelsen eide også Sander vestre (1774-1779) og Ense (1786-1794). Han solgte Kapell-Sander i 1791, men han beholdt bygselen der. Etter at enken etter sogneprest H. J. Pohlmann flyttet fra Rullestad i 1790-årene, flyttet Samuel Samuelsen dit. Hans kone døde på Rullestad i 1794.

Samuel Samuelsen må ha vært en markant skikkelse, for sammen med sine naboer klarte han å få tatt opp saken vedrørende Kvernedemningen i 1797. På Kverne var det både sag og kvern, og for å sikre vanntilførsel til disse var det bygget en demning ved utløpet av Rullestadvannet. Denne demningen må ha gjort driftsforholdene for gårdene mellom Rullestadvannet og Midsjøvannet svært vanskelig, fordi demningen medførte svært høy vannstand både vår, sommer og høst.

Utskriften fra Forligelseskommisjonens møteprotokoll 2. oktober 1797, forteller mye om denne konflikten. Dette møtet ble avholdt på Qvestad gård i Ås og ledet av beskikkede kommissærer prost Hørbye og Rasmus Vevelstad. Der kan vi lese følgende:

”Madame Horning (Haaning), Johannes Stegenstad, Samuel Rullestad, Joen Krakestad samt Peder og Hans Holm havde indkalt Jens Ottersen Qværner av Schie Sogn angaaende den dem formentlig ulovlig Dæmning af Jens Qværner tilføiede Fornærmelse, den indkaldte mødte og bleve der derved saaledes forenede: At Jens Qværner for Fremtiden forbandt sig til hvert Aars 8de May at borttage af Damlugen saaledes at dog 3 bord hvert af 9 tommers Bredde bliver tilbage staaende indtil 20de May da de alle borttages. Ligeledes forbandt han sig at ei dæmne om Høsten førend den 8de September da han igjen må indsætte 3 bord af forommeldte Bredde inntil kornet er indkjørt, da han uforment må bruge sin heele Dam, wiis det Nogen Tid ved tvende Mænds skriftlige Widnes Byrd overbevistes ham at have overtraadt dette, vedtog han for hver Dag at betale 48 shilling bøder til Sognets Fattig Casse som inddrives ved Exekution uden videre Lovmaal. I øverigt var alle Klagerne enige i at tilstaa at naar han i den forbudne Tid uden deres Fornærmelse kand benytte sig av Vandet skal det være ham uforment fra deres Side

Dette må ha vært et stort fremskritt for de stakkars bøndene langs Aarosbekken. I overnevnte dokument navngis en dame med navn Madame Horning/Haaning. Hvem hun var fremgår av auksjonsdokumentene fra skifteauksjonen på Aaros i 1797. Tilslaget på denne auksjonen gikk til hospitalforstander Ole Debes. Han erklærte at budet var gitt på vegne av hans datter Madame Elen Cecilie Haaning. Hun var da skilt fra sin ektemann, presten Lauritz Haaning (1736), som hadde vært prest i Vang i Valdres før han kom til Nesodden sogn i 1776. På Nesodden ble han i 1778 ved prosterett avsatt fra sitt embete grunnet drukkenskap. Av folketellingen i 1801 kan vi lese at Elen Cecilie Horning (Haaning) 68 år gammel bodde på Aaros sammen med sin ugifte datter Karen Kristine på 26 år og deres to tjenestefolk. I folketellingen er det også anført følgende: ”Lever separat fra sin mand, forrige sogneprest til Næsodden, hr Haaning”. Madame Haaning døde allerede i 1803, og det var i skiftet etter henne at Hans Hansen Contra (1776) kjøpte Aaros i 1803.

Samuel Samuelsen ble enkemann i 1794, da hans første kone Anne Ottersdatter døde på Rullestad 47 år gammel. Året etter giftet han seg på nytt med Birte Jacobsdatter fra Kverne. De fikk fire barn sammen, men ingen nådde voksen alder. Av folketellingen i 1801 kan vi også se hvem som hadde tilknytning til Rullestad på dette tidspunkt. Familien besto av Samuel Samuelsen som var 64 år, hans kone Berte Jacobsdatter på 38 år og deres tre barn på 1 år, 2 år og 3 år. Det er oppført tre tjenestefolk, Berte, Henricha og Andreas, alle tre i begynnelsen av tyveårene. På gården er det også oppført tre losjerende, skomaker Hendrich Jocumsen, 42 år, skredder Osmund Andersen som var 58 år, og hans sønn Anders Osmundsen på 16 år. Det bodde altså 11 mennesker på Rullestad omkring 1800.

Det må ha vært mye sorg på Rullestad i året 1801. To av barna og husbonden selv døde før året var omme. Enken sørget tydeligvis ikke lenge over sin husbond, for allerede året etter var hun gift med losjerende skomaker Hendrich Jocumsen på Rullestad. Det fremgår for øvrig av kirkebøkene at Jocumsen hadde vært fadder til alle de fire barna hun allerede hadde fått med Samuel Samuelsen. Hun rakk også å få ett barn med skomakeren i 1804, men siden vet vi ikke hvor det ble av dem.

Etter at Samuel Samuelsen døde, overtok Christian Larsen driften av Rullestad i 1801. Han kom fra Suurbye gård i Hobøl, og han giftet seg første gang i 1760 med enken Anne Andersdatter Kraagerud. Han drev gården Jarneje i mange år. Etter å ha blitt enkemann giftet han seg på nytt med enken Anne Andersdatter Fuskereje i 1780. Det fremgår av folketellingen i 1801 at Christian Larsen på det tidspunkt var 65 år og gift med Anne Andersdatter som da var 44 år, og de bodde på en husmannsplass under Tømt gård i Ski. Deres sønn Lars Christiansen var født i 1784. I 1801 overtok Christian Larsen driften av Rullestad sammen med sin sønn, og familien flyttet dit. Hans kone Anne Andersdatter døde på Rullestad i 1813. Sønnen Lars Christiansen Rullestad giftet seg i 1814 i Ski kirke med Ingeborg Knudsdatter fra Eikjol lille. I kirkeboken står det:

Senere overtok de driften av Eikjol lille, som Lars fikk skjøte på i 1828. I 1832 kjøpte han også Karlsrud store. Lars Eikjol ble valgt inn i det første herredsstyret for Kråkstad herred, og det var han som i 1846 kom med det første forslaget om opprettelse av en sparebank i distriktet. Han tok senere navnet Lars Karlsrud. Hans sønn Johan Larsen overtok Karlsrud i 1872. Han solgte gården ut av slekten i 1876.

I 1814 kom løytnant Jens Hørbye (1787-1853) til Rullestad som bruker og beboer. Det ble sagt at han da hadde forlatt sin offiserstilling i hæren i protest mot unionen med Sverige. Han er for øvrig omtalt i boken ”Den gang Kristiania var smaaby” av Edv. Mørch. Det som fremgår der tyder mer på at avslutningen på hans militære karriere kanskje først og fremst hadde sammenheng med hans alkoholkonsum. Det fortelles i denne boken at Hørbye i forbindelse med militære festligheter var blitt kalt et ”fyllesvin” av en offiserskollega. En slik fornærmelse kunne ikke gå upåaktet hen, og han skal da ha utfordret sin motpart til pistolduell. Offiserskollegaen ble alvorlig skadet i duellen. Men han overlevde tydeligvis, for løytnant Hørbye skal ha besøkt sin motduellant på sykeleiet, slik det skulle være den gangen. Helt fra 1818 til sin død i 1853 mottok Jens Hørbye ”vartpenger” fra staten. Han var således lønnet offiser ute av tjeneste.

Jens Hørbye giftet seg i 1814 med datteren til sognepresten i Aas sogn. I kirkeboken for Ski datert 29. januar 1814 står det:

Sogneprest Fredrich Carl Lange i Ås var født i Kristiansund i 1743, der hans far var byfogd, og han var gift med Christiane Lovise Lassen som var født i 1755. Sammen fikk de barna Sophie Magdalene i 1780 og Lorentz i 1781. Datteren Sophie Magdalene Lange fikk sammen med Jens Hørbye sønnen Jens Carl i 1815. Han ble døpt på Rullestad med blant andre proprietær Clement Holmsen fra Vevelstad som fadder. Da datteren Christiane Lovise Birgitte ble hjemmedøpt av sin morfar i Christiania i 1820, ble faren Jens Hørbye oppført som hjemmehørende på Rullestadpladsen. Dette kan tyde på at familien på det tidspunkt hadde flyttet fra Rullestad til Contra. Da sønnen Jens Carl ble komfirmert i Ski i 1830, var Rullestad fortsatt oppført som bosted, men mye tyder på at familien også da bodde på Contra. I en militærbiografi over den norske hærs offiserer, er det angitt at Jens Hørbye bodde på Rullestad til 1844, og deretter i Kristiania frem til sin død i 1853. Det var barnedåp på Rullestad i 1823 der barnets far Ole Halvorsen er oppført som avgiftsbruker på Rullestad, og hans kone var Abigael Larsdatter. Det var vanligvis to brukere på Rullestad samtidig, så Jens Hørbye kan meget vel fortsatt ha disponert halvparten av gården.

Sannsynligvis var løytnant Jens Hørbye (1787) en nær slektning av daværende sogneprest i Kråkstad, Jens Hørbye d.y (1757). Av folketellingen i 1801 kan vi se at sogneprest Hørbye viste stor omsorg for sine slektninger. Det fremgår av folketellingen at både sogneprestens søster, moster og faster, i tillegg til hans kone Christiane Johanne Green og deres datter Engel Maria, alle bodde og levde på prestegården i Kråkstad. Sogneprest Hørbye d.y. som hadde overtatt kallet etter sin far i en alder av 26 år, satt som sogneprest i Kråkstad helt frem til 1825. Etter mer enn 40 år som sogneprest i bygda må hans innflytelse ha vært betydelig.

Da Jens Hørbye d.y. døde i 1825 var det stor sorg i menigheten. Hans enke Christiane Johanne Green var datter av slottspresten til Akershus slott og sogneprest i Aker. Hun benyttet seg ikke av Rullestad som enkesete, men flyttet til Oslo der hun døde i 1826. Kanskje var Rullestad ikke særlig egnet til bolig for en bydame som henne.

I årene fra 1723 til 1801 hadde stadig flere leilendinger og brukere fått muligheten til å kjøpe sine gårder, og de hadde blitt selveiende bønder. Men samtidig hadde antall husmannsplasser økt betraktelig. I Kråkstad økte antall husmannsplasser fra 37 til 157 i disse årene. De første husmannsplassene i Norge ble ryddet på 1600 tallet, men først i 1752 kom ”forordning til regulering av forholdet mellom bonde og husmand”. Der ble det bestemt at den som hadde ryddet og bygget i utmark fikk livstidsrett til husmannsplassen. Men de som bebodde husmannsplasser på innmark var å regne som vanlige gårdsfolk. Husmannsplassene ble noen steder bygget for å være kårboliger, andre steder kunne årsaken være at to av tjenestefolkene skulle gifte seg, og at man ønsket å beholde dem som arbeidskraft på gården. Det er også eksempler på at husmannsplasser ble etablert for å gi livsgrunnlag for familiemedlemmer som ellers ikke kunne få plass på gården.

Potetplanten kom til Norge på midten av 1700-tallet, og den gjorde det mulig for familier å livnære seg på mindre arealer enn tidligere. Omkring 1810 var poteten kjent over det ganske land, men bruksomfanget varierte fra landsdel til landsdel. Akershus var et område med forholdsvis liten potetproduksjon, og her ble den trolig først og fremst tatt i bruk av husmennene. Bruk av spade og potet var småbrukernes og husmennenes metode for å få maksimalt ut av en svært begrenset jordressurs.

Selv om prestene og prestegårdene gikk i spissen for å øke potetdyrkingen, var poteten i vårt distrikt langt på vei ansett som fattigmannskost. Det var først da poteten ble tatt i bruk som råstoff til brennevinsproduksjon at potetdyrkingen nådde de store høyder. Rundt 1840 var brennerivirksomhet den største industrigren i Norge, med nesten 1400 brennerier. I tillegg til dette kom en omfattende hjemmebrenning som på den tiden var tillatt. Poteten var det viktigste råstoffet. Endelig hadde man funnet et landbruksprodukt som kunne omsettes i store kvanta! Det er forståelig at kong Oscar I i 1842 nektet å sanksjonere et stortingsvedtak som skulle forby produksjon av brennevin. Det ville ha radert bort landets største industrigren.

Husmannsvesenet hadde sin største utbredelse omkring 1860, det var da over 200 husmannsplasser i Ski og Kråkstad, mens det på landsbasis var mer enn 80 000 husmannsplasser. I 1851 var det kommet pålegg om skriftlig kontrakt og øvre grense for arbeidsplikten, og dette la kanskje en demper på den videre veksten i husmannsvesenet.

De første husmannsplasser i Ski som er nevnt i kirkebøkene for Kråkstad sogn, er Hougenpladsen og Lundepladsen i henholdsvis 1776 og 1781. Rullestadpladsen (senere kalt Hokholt) var den første husmannsplass under Rullestad. I kirkeboken står det at Ingeborg Haagensdatter ble døpt på Rullestadpladsen i 1791. Foreldrene var Haagen Storchulsen født 1752 og Marte Christophersdatter født i 1751. Disse to var neppe de første som satte bo på Rullestadpladsen/Hokholt, for allerede to år senere ser det ut som de har flyttet til Krakestadpladsen, og i folketellingen for 1801 er Haagen Stokkulfsen registrert som husmann på Hebek med kone og to barn. Han døde på Langhuspladsen i 1814, etter å ha bebodd husmannsplasser på både Midsjø, Ellingsrud og Steganstad.

I kirkeboken står det også at Jacob Halvorsen døde på Rullestadpladsen i 1797. Hans kone het sannsynligvis Kari, men vi vet ikke hvor det ble av henne etter 1799. I folketellingen fra 1801 er husmannsplassen Hokholt under Rullestad oppført med fire personer. Husmann Nils Erichsen som var 26 år og hans kone Berte Torstensdatter, 40 år, og deres sønn Samuel Nilsen på 3 år. Videre bodde også Bertes mor på husmannsplassen. Hun er oppført som enke og var da 80 år gammel.

De fleste husmannsplasser var preget av fattigdom, sult og sykdom. Vi kan se av kirkebøkene at det i årene fra 1817 til 1824 var hele 12 dødsfall på Hokholt. På den tiden herjet hungersnød og sykdom i sognet, og det var trolig like håpløse forhold på andre husmannsplasser.

I dag vet vi at det var uår, avlingssvikt og hungersnød over hele Europa i disse årene, og at årsaken trolig var et stort vulkanutbrudd fra Tamborafjellet i Indonesia i 1815 som fylte atmosfæren med et enormt støvlag. Temperaturene falt dramatisk med snø og kulde også sommerstid. Støvlaget førte til dramatiske klimaforandringer i hele verden som vedvarte i mer enn fem år.

Husmannsplassen Skoghus i nærheten av Contra, ble trolig etablert på begynnelsen av 1800-tallet. Vi vet at Lovise Matheusdatter Skoghus ble født der i 1832. Hun ble senere gift på Kaxrud i Kroer. I folketellingen for 1865 bor Anders Andreassen og Anne Larsdatter på Skoghus med to kveg og to får, mens Petter Jensen og Kaja Johannesdatter bor på Hokholt med ett kveg og to får.

Deretter kom det ikke flere husmannsplasser under Rullestad, før gården kom i privat eie i 1849. Ekteparet Drømtorp trengte da mer arbeidshjelp på gården. Omkring 1885 ble husmannsplassene Rullestadbråten ved Nordre Ski, Solum ved Vardåsen og Hauger på Haugerjordet bygget opp. Ved århundreskiftet var det altså fem husmannsplasser under Rullestad. Gjennom et stortingsvedtak i 1949 ble husmannsvesenet avskaffet, og de siste 3 000 husmannsplasser i Norge ble overtatt av beboerne enten gjennom frivillighet eller ved tvangsavståelse i tiden frem til 1950-årene.

I den lange fredsperioden mellom 1723 og 1807, var det vekst og fremgang i Follobygdene, med unntak av noen år med sykdom og avlingssvikt i 1740/43 og 1771/73. Tallet på selveiende bønder steg jevnt gjennom hele perioden, og rundt 1810 var det nesten ikke andre leilendinger enn dem som bygslet det geistlige gods.

Sogneprest Hans Chr. Reiersen (1781) kom til Kråkstad i 1825. Han døde i 1836, og enken etter han flyttet da til Rullestad. Enkefru Reiersen, som egentlig het Allette Marie Winther, ble dermed den siste presteenken som benyttet Rullestad som enkesete. Vi vet ikke hvor lenge enkefruen bodde på Rullestad. I kirkeboken er det oppført at hennes datter, jomfru Emma Natalie Reiersen, døde på Rullestad i mars 1842, bare 18 år gammel. Det ligger nær å anta at enkefruen flyttet fra Rullestad etter at datteren døde. For en embedsfamilie fra overklassen var Rullestad neppe særlig egnet som bolig vinterstid.

Jens B. Aschehoug ble ny sogneprest i Kråkstad i 1836. Allerede året etter ble han også enstemmig valgt til Kråkstads første ordfører. Det første herredsstyret i Kråkstad ble konstituert i 1837, etter at ”Formannskapsloven” trådte i kraft dette året. Konstituerende møte for formenn og representanter for valg av ordfører og varaordfører, ble holdt 18. september 1837 på Gjestgiverstedet Schie på Ski nordre. Det sies at sognepresten hadde vegret seg for å motta valget på grunn av sin slette helse. Han døde allerede i 1849. Da hadde han vært både sogneprest og ordfører i Kråkstad i over 12 år. Som den øverste åndelige og verdslige leder i bygda, har han trolig spilt en sentral rolle i den prosessen som i 1849 ga Andreas Hansen Drømtorp kongelig skjøte på Rullestad. I hans tid som ordfører var proprietær Clement Holmsen på Vevelstad viseordfører, så man kan trygt si at det ikke var gjennomsnittlige bygdefolk som sto i spissen for datidens folkestyre i sognet.

Det ble gjort endringer i lovverket i 1821 som gjorde det mulig å skille ut kirkens jordegods fra selve kirkeeiendommene. Dette medførte etter hvert endringer i eiendomsforholdene både på Kverne, Drømtorp og Rullestad. På dette tidspunkt var Ski kirke eid av Holm Dal. Han hadde arvet kirken etter sin far Ole Hansen Dal som fra 1805 var bosatt på gården Dal i Ski. Ole Hansen Dal kom opprinnelig fra gården Haga. Han hadde giftet seg til Ski kirke i 1776 gjennom sitt ekteskap med Helene Marie Olsdatter. Hennes far, Ole Guttormsen Nordbøe på Tomter, hadde kjøpt kirken av sin bror Wachtmeister Morten Nordbøe, som igjen hadde kjøpt den av Major Hansten på Haga i 1732. Hansten hadde kjøpt kirkene i Kråkstad og Ski på auksjonen i 1723.

Da Kråkstad herred i 1849 fikk tilbud fra Holm Dal om å kjøpe tilbake Ski kirke, var kirken i svært dårlig forfatning etter en lang periode med manglende vedlikehold. Det var behov for omgående og omfattende restaurering. Kanskje nettopp dette er grunnen til at Rullestad ble solgt, for å skaffe kapital til å kjøpe kirken tilbake og for å gjennomføre nødvendig vedlikehold. Herredsstyret besluttet i 1850 å kjøpe kirken tilbake for 1300 spesidaler, men det hersket fortsatt stor uenighet om hva man skulle gjøre med kirken, så restaureringsarbeidet kom ikke i gang før i mange år senere.

Den nye eieren av Rullestad ble Andreas Hansen Drømtorp (1811), og skjøtet på gården ble tinglyst 17. februar 1849, etter ”Kongens naadigste befaling” (Oscar I). Dokumentet ble undertegnet av stattholder Severin Løvenskiold og hans statsråder. Andreas Hansen Drømtorp betalte 6525 spesidaler for Rullestad, så det ble midler både til kirkekjøp og restaurering.

Andreas Drømtorp ble dermed den første private eier av Rullestad siden 1300-tallet. Vi kjenner ikke til hvilke beslutninger som ble tatt forut for dette salget. Det er imidlertid nærliggende å anta at mannen som var både sogneprest og ordfører må ha vært en drivkraft ved salget av Rullestad, ellers ville det aldri ha kunnet skje. Jens B. Aschehoug (1799) døde straks etter at salget var gått i orden, og kanskje var han så svekket mot slutten at det var viseordfører Clement Holmsen på Vevelstad som måtte sørge for å ordne opp i denne saken. Vi vet ikke sikkert hva som var grunnen til at Clement Holmsen (1790-1858) ikke overtok ordførervervet da ordfører og sogneprest Jens B. Aschehoug døde, men dette forhold kan ha hatt noe med salget av Rullestad å gjøre. Ordførervervet etter Aschehoug ble overtatt av Andreas Drømtorp sin fetter, Christian Quærner på Kverne, og han hadde ganske sikkert vært imot salget. Han ble sittende som ordfører til han flyttet fra bygda i 1854. Trolig flyttet han fra bygda fordi han tapte den viktige saken om demningen i Kvernebekken ved Rullestadvannet. Det ligger nær å anta at han både var i mot salget av Rullestad, og også i opposisjon til de krefter som hadde bidratt til at Ski kirke ble kjøpt tilbake og Rullestad solgt. Oppussingen av kirken kom i alle fall ikke i gang i hans ordførertid. Sogneprest Aschehougs etterfølger som sogneprest i Kråkstad ble Johannes Sandberg, men han døde allerede ett år senere i 1850.

Det må ha vært konfliktfylte år både politisk og næringsmessig i Ski mellom 1848 og 1854. Andreas Drømtorp og hans støttespillere gikk tydeligvis seirende ut av interessekonfliktene. Christian Quærner som tapte de store sakene både privat og politisk, solgte Kverne og forlot bygda da demningen ved Kverne måtte fjernes. De som hadde seiret i dette maktspillet gikk etter dette i gang med restaureringen av kirken, med Andreas Drømtorp som leder av byggekomiteen.

I det følgende skal vi se litt nærmere på slekten til Andreas Hansen Drømtorp på Rullestad. I løpet av 1800-tallet markerte denne slekten seg sterkt i Ski ved å kjøpe opp alle gårdene rundt Ski kirke. Slekten kan føres tilbake til Nils Hansen på Østvedt som var gift med Marte Thomasdatter Opsal. De fikk i 1710 sønnen Hans Nielsen. Han giftet seg med Johanne Johannesdatter Solberg (1715) som var av Hougenslekten. De drev Løgen store noen år, før de i 1740 kjøpte Lunde gård. Hans Nielsen døde allerede i 1750, og hans enke Johanne Johannesdatter som da hadde seks barn, giftet seg kort tid senere med Lars Andersen Sørås (1746) fra Ås. Han drev Lunde frem til 1762.

Hans Hansen var født i 1738 på Løgen store, og han overtok Lunde i 1762 etter sin stefar Lars Andersen Sørås (1846). Hans Hansen (1738) var Johanne Johannesdatter (1715) sin sønn fra første ekteskap. Lars Andersen Sørås og Johanne flyttet derfor i 1762 til Lundeplads, senere kalt Vasshagen. Lundeplats/Vasshagen var trolig én av de første husmannsplassene i Ski. Johanne døde der i 1773, og Lars giftet seg samme år med enken Kirsti Nielsdatter (1727) på Herusti. Han flyttet da til Herusti. Men dette ekteskapet kan ikke ha vært særlig vellykket, for Kirsti Nielsdatter giftet seg på nytt i 1780, da med Thomas Nilsen på Ensiøe. Hun døde der i 1788, 61 år gammel. Enkemannen Lars Andersen Sørås endte sine dager på Opsand store, der han døde i 1800. I kirkeboken er det anført at han var ”en fattig Arbeidsmand fra Aas Sogn”. Kanskje var det i lengden likevel ikke så lukrativt å gifte seg med velstående enker!

Hans Hansen Lunde (1738) giftet seg med Anne Johannesdatter Sander (1743). Av kirkeboken fremgår det at ”den 19. september 1763 ble Dragon Hans Hansen Lunde trolovet med Pigen Anne Johannesdatter Sander. De ble vigslet i Schie kirke den 31. October s.å.” Sammen fikk de åtte barn, seks vokste opp. Johanne (1763), Hans (1767), Malene (1770), Johannes (1772), Jens (1775) og Anders (1779).

Hans Hansen Lunde (1738) kjøpte i 1783 Drømtorp gård, og han drev både Lunde og Drømtorp frem til 1794. Gården Lunde ble da overtatt av sønnen Hans Hansen (1767). Hans Hansen (1738) døde i 1807, og sønnene Hans (1767) og Jens (1775) arvet da gården Drømtorp.

Datteren Johanne (1763) giftet seg i 1791 med enkemann Hans Danielsen (1753) på Østvedt østre. Mye tyder på at Drømtorp og Østvedt etter dette ble drevet som én enhet. Hans Danielsen hadde tidligere vært gift med Malene Olsdatter på Kverne. Hans Danielsen døde på Drømtorp i 1808, og Johanne ble da trolig boende på Østvedt med sine syv barn. Johanne giftet seg på nytt i 1812 med Hans Sebjørnsen Hougen (1778), som da flyttet til Østvedt. Hennes eneste sønn fra første ekteskap, Hans Hansen (1794), overtok i 1817 den ene delen av Østvedt østre, og han overtok den andre delen i 1827 etter at moren døde.

Det var trolig en svært ubehagelig erfaring for familien til Hans Hansen (1738), at datteren Malene (1770) i 1794 måtte gifte seg etter konglig bevilling, fordi hun hadde ”copulered udi Schie Annex Kirke med Hans Christiansen Stryker fra Eger sogn, uden forudgående trolovelse og lysning fra pregestolen”, slik det står å lese i kirkeboken.

Sønnen Jens Hansen (1775) giftet seg i 1802 med Judithe Jensdatter Kverne (1777), hun var datter av brukeren på Kverne. Ekteparet bodde med sine barn på Drømtorp helt til 1812, da Jens Hansen overtok som bruker på gården Kverne etter svigerfarens død. Alt tyder på at det må ha vært en inngått avtale mellom familiene om at Jens Hansen skulle overta driften etter sin svigerfar. Kanskje hadde Drømtorpfamilien forlangt dette for at deres velstående sønn skulle gifte seg med en eiendomsløs pike, for den eldste sønnen på Kverne, Hans Jensen (1775) giftet seg i 1810 med en enke på Østbypladsen.

Jens Hansen (1775) ble senere eier av Kverne, da han klarte å få kjøpt gården av kirken i 1826. Frem til dette hadde Kverne vært kirkegods og tilhørt sognepresten i Kråkstad. Jens Hansen Kverne kjøpte i 1827 Halstad nordre og i 1830 også søndre del av Kvakestad på tvangsauksjon. Jens og Judithe fikk fire sønner, Hans (1805), Christian (1811), Jens (1816) og Andreas (1820). Den eldste sønnen Hans Jensen (1805) overtok Halstad etter farens død i 1833. Hans yngre bror Christian Jensen Quærner, som selv valgte å skrive navnet sitt på denne måten, overtok da Kverne. Christian Quærner(1811) var gift med Helene Pedersdatter Opsal, og han var ordfører i Kråkstad fra 1849 til 1854. Han var også bestyrer av kornmagasinet i bygda, som var en slags låneinstitusjon før banken overtok denne virksomheten. I 1854 solgte Christian Quærner gården Kverne ut av slekten og flyttet til Vestby gård i Enebakk. Bak dette salget lå det trolig en dramatisk historie med familiekonflikter, maktkamper og politisk spill.

Generalveimester Lars Ingier hadde kjøpt både Haugland og Tallaksrud i 1805, og han eide på det tidspunkt også Herregården Stubljan som han hadde kjøpt i 1799. Men etter hans død solgte enken både Tallaksrud og Haugland ut av slekten i 1841. Jens Jensen (1816), bror av Christian Quærner på Kverne, kjøpte da Tallaksrud. Men Jens Jensen døde allerede i 1844, og hans enke Marte Marie Matiasdatter fra Eljesrud beholdt gården. Kjøperen av Haugland gård var den yngste sønnen på Kverne, Andreas Jensen (1820).

Gården Tallaksrud ble altså solgt til Jens Jensen Kverne (1816) og gården Haugland til Andreas Jensen Kverne (1820), de var begge fettere til Andreas Drømtorp på Rullestad. Andreas Jensen Kverne solgte i 1862 Haugland til sin bror Christian Quærner på Kverne og til sin fetter Andreas Drømtorp på Rullestad. Andreas Drømtorp solgte tre år senere sin halvdel av Haugland til sin fetter Christian (1811) på Vestby gård i Enebakk, slik at han ble eneeier av Haugland i 1865. Dette kan tyde på at de to fetterne på det tidspunkt var kommet til en slags forsoning etter konflikten i 1854. Christians enke Helene Quærner solgte Haugland ut av slekten i 1872, og hun var da fortsatt bosatt på Vestby gård i Enebakk.

Hans Hansen (1767) overtok som nevnt Lunde etter sin far i 1794. Han giftet seg i 1798 med Oslaug Tollefsdatter Blixland (1779), og han solgte Lunde ut av slekten i 1799. Hans Hansen (1767) og Aslaug Tollefsdatter Blixland fikk seks barn, men bare én datter og to sønner vokste opp. Datteren Anne Marie Hansdatter født i 1821 og giftet seg med Anthon Andersen Rustad fra Ås i 1841. De to sønnene Hans Hansen, (1802), og Andreas Hansen, (1811), giftet seg med hver sin søster fra Hougen gård.

Hougen gård ble delt etter en odelssak i 1733. Sæbjørn Johannessen kjøpte én del av Hougen i 1767, og i 1810 tok hans eldste sønn Johannes Sæbjørnsen (1775) over denne delen av gården. Han var gift med Mari Haraldsdatter Skjekstad (1775). Hun ble enke allerede i 1820, og hun giftet seg igjen året etter med Johannes Hansen Solberg. Hun hadde tre døtre fra første ekteskap, Malene (1799-1873) som giftet seg med Nils Johnsen Haugteigen Østvedt på Østvedt vestre, Gunild (1809-1861) giftet seg som nevnt med Hans Hansen Trånås/Sander (1802). Datteren Anne Helene (1819-1908) giftet seg med Andreas Hansen Drømtorp/Rullestad (1811). Altså to søstere som giftet seg med to brødre. Andreas Hansen Drømtorp (1811) overtok i 1838 Hougen gård etter sin svigermor.

Etter at Hans Hansen (1767) solgte Lunde i 1799, kjøpte han Contra gjestgiveri som da var til salgs etter at gjestgiver Ole Poulsen døde der i 1799, bare 34 år gammel. Enken etter Ole Poulsen, Karen Torstensdatter, satt da igjen sammen med en sønn på knapt 2 år. Vi vet ikke hvor det ble av dem etter dette salget. Hans Hansen (1767) drev gjestgiveri på Contra frem til 1820-årene. Da flyttet han virksomheten til Ski nordre (Gamle Ski), hvor det ble drevet gjestgiveri helt frem til Hans Hansen (1776) døde på Sander østre i 1844. Flyttingen av gjestgiveriet i 1820 hadde muligens sammenheng med at Hans Hansen (1767) ønsket Contra til bolig for sin egen familie, og at både han selv og andre foretrakk å ha bygdens folkeliv litt mer på avstand. Han var på dette tidspunkt trolig blitt en svært velstående og en vel ansett mann i bygda.

I 1802 kjøpte Hans Hansen Contra (1767) også gården Ramstad. Året etter kjøpte han Aaros og Klokkerud på auksjon. Ved matrikkelrevisjonen i 1839 ble Klokkerud lagt inn under Contra. Contra og Klokkerud ble først skilt igjen i 1887. Etter at Hans Hansen (1738) døde i 1807 overtok Hans Hansen (1767) som tidligere nevnt gården Drømtorp sammen med broren Jens Hansen (1775). Hans Hansen (1767) kjøpte i 1803 og 1810 de to delene av Sander østre på auksjon, og gården ble igjen samlet under én eier. Sander østre var forøvrig hans mors hjemgård. I 1832 kjøpte han også Hauger søndre og la denne eiendommen under Sander østre. Hans omfattende eiendomskjøp i løpet av disse årene, tyder på at virksomheten på Contra gjestgiveri må ha gitt han eventyrlige fortjenester. Hans Hansen Kontra (1767) ble en svært innflytelsesrik mann i bygda, og han var en av Kråkstads valgmenn til det overordentlige Storting både i 1814 og 1818.

Hans Hansen (1767) hadde en yngre bror, Anders Hansen (1779), og det var trolig han som bosatte seg på Aaros etter at broren hadde kjøpt gårdene i 1803. Auksjonen på Aaros i 1803 var en dødsboauksjon etter Madame Elen Cecilie Haaning. Hun var som nevnt tidligere skilt fra den avsatte sognepresten på Nesodden, og hun bodde på Aaros sammen med datteren Karen Kristine. Det er interessant å se av kirkeboken at Anders Hansen (1779) i 1806 giftet seg med Karen Kristine Haaning. Slik kunne hun igjen bosette seg på Aaros. De fikk fire barn sammen, og familien bodde på Aaros frem til begynnelsen av 1830-årene. Hans Hansen (1767) overdro i 1830 Aaros til sin sønn Andreas (1811), han solgte Aaros ut av slekten i 1833. Hvor det ble av Anders (1779), Karen Kristine og deres fire barn etter dette, fremgår ikke av kirkeboken. Mest sannsynlig flyttet familien fra Aaros til Kapellbråten. Kapellbråten var en eiendom syd for Hebek. Kanskje kjøpte Hans Hansen(1767) Kapellbråten til sin bror Anders (1779), slik at familien kunne få et nytt sted å bo. Uansett må rikdommene ha fordelt seg svært ulikt mellom disse to brødrene. Det vi vet fra kirkeboken er at familien til Anders Hansen (1779) bodde på Kapellbråten etter 1843. Det vi også vet er at sønnen til Anders Hansen (1779), Hans Christian Andersen (1813), giftet seg med Helene Jensdatter fra Hougen i 1851. Paret bosatte seg på Kapellbråten. Foreldrene til Hans Christian (1813), Anders og Karen Kristine, døde på Kapellbråten i henholdsvis 1854 og 1855.

Hans Hansen (1802) overtok i 1829 Drømtorp gård etter sin far og onkel (Hans og Jens). Jens Hansen Kverne (1775) hadde i 1827 klart å skaffe seg kongelig skjøte på den delen av sin bygslingsjord på Drømtorp som tilhørte kirken i Ski.

Hans Hansen (1802) ble konfirmert i Ski kirke 15. oktober 1817. Presten anførte om konfirmanten i kirkeboken: ”Udmærket godt Begreb og god Gudskundskab. Gid den må bevise sin Kraft på hans Hierte!” Han giftet seg som tidligere nevnt i 1827 med Gunild Johannesdatter Hougen (1809), men han overtok ikke Drømtorp gård før to år senere. Dette kan ha hatt sammenheng med at hans tante Johanne Hansdatter døde i 1829, og at hennes sønn trolig drev både Drømtorp og Østvedt frem til da. Etter morens død overtok sønnen Østvedt østre, og han flyttet da trolig fra Drømtorp til Østvedt østre.

Den yngste broren, Andreas Hansen Drømtorp (1811), overtok som nevnt gården Aaros fra sin far i 1830. Han var da bare 19 år gammel. På dette tidspunkt må Andreas (1811) ha bodd sammen med sine foreldre på Contra. Sannsynligvis var bygningene på Aaros for dårlige til at han ønsket å bosette seg der. Det kan også tenkes at hans onkel og tante, Anders og Karen Kristine, fortsatt ble boende der noen år. 

Det vi vet er at Andreas (1811) var bosatt på Contra da han giftet seg med Anne Helene Johannesdatter (1819) fra Hougen sommeren 1836. Sannsynligvis hadde han bodd på Contra hele sitt liv. I 1836 hadde hans foreldre ganske sikkert allerede flyttet til sitt nye hus på Sander østre, og Contra sto ledig som bolig. Det som videre skjedde var at de nygifte trolig rett etter bryllupet flyttet til Drømtorp, mens broren Hans Hansen (1802) og konen Gunild (1809) flyttet fra Drømtorp til Contra. Det fremgår av kirkeboken at dette var situasjonen våren 1837, da Hans og Gunild mistet sin første sønn bare 14 dager gammel. Året etter, i 1838, kjøpte Andreas (1811) Drømtorp gård av sin bror Hans (1802), og samme år kjøpte Hans (1802) Trånås gård i Kråkstad og bosatte seg der sammen med sin kone. Etter dette ble Contra trolig leid ut til den tidligere omtalte løytnant Jens Hørbye, som hadde kommet til Rullestad i 1814.  

Bakgrunnen for disse eiendomstransaksjonene var sannsynligvis at Hans (1802) som eldste sønn var mer interessert i Sander østre som odelsgård enn Drømtorp. Derfor valgte han å bosette seg på Trånås i påvente av at han kunne arve Sander østre. Mens broren Andreas (1811) etter dette anså Drømtorp som sin odelsgård og fremtidige base. Det er ikke vanskelig å forstå at broren Hans (1802) valgte Sander østre som sin odelsgård. Gården var nok et flott skue på den tiden med nytt, stort våningshus og vakkert beliggende i en sydvendt skråning. Dette huset er fortsatt i bruk, og det ligger like sydøst for krysset Kirkeveien/Sanderveien. Huset er i dag bebodd av Arne Norum og hans familie.

Årsaken til at Andreas Hansen (1811) solgte Aaros ut av slekten i 1833 vet vi ikke noe sikkert om. Det vi vet er at Andreas Hansen (1811) sin onkel, Jens Hansen Kverne (1779), døde dette året. Kverne og Aaros kan ha vært drevet i en slags samdrift frem til dette. Kanskje var ikke et slikt samarbeid like aktuelt etter at enken overtok på Kverne. I tillegg må vi kunne anta at gården Aaros ikke helt sto i stil med Andreas (1811) sine ønsker og ambisjoner for fremtiden. Trolig var gården først og fremst kjøpt for å gi hans onkel Anders (1779) et sted å bo med sin familie, og kanskje ble Aaros ganske enkelt solgt i 1833 for å frigjøre midler til byggingen av det nye huset til familien på Sander østre. Vi vet ikke hva Andreas (1811) drev med fra han solgte Aaros i 1833 til han giftet seg i 1836 og flyttet til Drømtorp. Vi må imidlertid kunne anta at han har bistått sin far med driften av gjestgiveriet på Ski nordre, samtidig som han sikkert også har bidratt i byggingen av det nye huset til foreldrene på Sander østre. Dette virker også sannsynlig tatt i betraktning at faren Hans Hansen (1767) på dette tidspunkt var nærmere 70 år, og dessuten drev gården Sander østre der han også var bosatt.

Gjestgiveriet på Ski nordre ble drevet videre helt til Hans Hansen Contra/Sander (1767) døde i 1844, 77 år gammel. Hvem som sto for den daglige drift mellom 1838 og 1844 vet vi heller ikke, annet enn at Hans Hansen Contra/Sander (1767) sto som eier. Det kan ha vært Anders Schie på Ski nordre som sto for den daglige driften etter at gjestgiveriet ble flyttet dit. Så sent som i 1840 kom det en klage fra Hobøl formannskap til formannskapet i Kråkstad angående gjestgiveriet, hvor det ble foreslått at gjestgiveriet skulle flyttes tilbake til Contra. Anders Schie som på det tidspunkt var medlem i herredsstyret kunne da opplyse at han var i ferd med å oppføre nye bygninger like ved den vei de Hobøl-reisende brukte, og han lovte at alt skulle bli så meget bedre der. Dette tyder på at Anders Schie på dette tidspunkt hadde overtatt gjestgiveriet, eller at det allerede var avtalt at han skulle overta driften.

De ”nye husene” som Anders Schie omtaler, er det nåværende tunet på Ski nordre. Tidligere holdt gjestgiveriet til på den gamle gården Ski fra før delingen i 1769, og den lå ved den gamle kongeveien nærmere Skiseng. Anders Wellumsen Schie som han egentlig het, eide først Ski søndre. Men han overlot denne gården til sine ugifte søstere, da han i 1820 giftet seg med enken Johanne Svendsdatter Biltvedt, som satt igjen etter hans eldre bror Svend Wellumsen på Ski nordre. De to sønnene hennes fra første ekteskap, Jens og Svend Svendsen, overtok senere henholdsvis Ski nordre og Ski søndre.

Så vidt vi vet gikk familien Hansen/Contra/Sander ut av gjestgiverivirksomheten etter at Hans Hansen (1767) døde i 1844. Trolig hadde dette først og fremst sammenheng med at eieren av gjestgiveriet døde. Men som tidligere nevnt kom det på dette tidspunkt en ny lov om salg og utskjenking av brennevin som gjorde produksjon og skjenking av brennevin langt mindre innbringende. I denne loven gis herredsstyrene rett til å bestemme over utsalgsstedene i bygda, samtidig som det ble forbudt å skjenke brennevin til gjester som bodde nærmere enn en halv mil fra skjenkestedet. Denne lovendringen har ganske sikkert vært avgjørende for familiens beslutning om selge seg ut av skjenkevirksomheten. Familien hadde allerede skapt seg en eventyrlig formue, og de hadde vært med i de årene da produksjon og skjenking kunne skje nesten uten innblanding fra statlige myndigheter.

Som følge av den nye loven vedtok herredsstyret i Kråkstad at det skulle være kun to skjenkesteder i herredet, og begge disse skulle være i Ski. De to var ”hvilestedet” Grønslet i Skogbygda og gjestgiveriet på Ski nordre. Disse hadde lov til å selge 700 potter brennevin årlig til veifarende mot en avgift på 4 skilling per pott. Sanderborg og Kapell-Sander ble skysstasjoner noen tiår senere.

Omkring 1840 var altså Andreas Hansen (1811) bosatt på Drømtorp, hans bror Hans Hansen (1802) bodde og drev gården Trånås, og deres far Hans Hansen (1767) bodde og drev Sander østre, samtidig som han eide gjestgiveriet på Ski nordre. Kverne var eid og bebodd av Andreas sin onkel, Jens Hansen Kverne (1775).

Hans Hansen (1767) døde på Sander i 1844 og hans enke Oslaug Tollefsdatter Blixland (1799) døde to år senere i 1846. Hans Hansen Trånås (1802) overtok Sander østre etter sin mors død i 1846, og han flyttet da dit med sin kone Gunild (1809). Der fikk de sønnen Hans Julius Hansen Sander i 1848. Hans Hansen Trånås (1802) arvet etter sin mors død også Contra, Klokkerud og Sander østre. I 1853 kjøpte han også Boger. Men han døde allerede i 1855, og hans enke solgte både Trånås og Boger ut av slekten i 1857.

Andreas Hansen Drømtorp (1811) hadde i 1849 kjøpt Rullestad. I 1855 arvet han også Contra og Klokkerud etter sin bror. Allerede to år senere, i 1857, solgte han Contra med Klokkerud til kirkesanger Otter Opsand. Kirkesangeren må ha hatt et godt forhold til Andreas Drømtorp, for i tillegg til selve gjestgiveriet fikk han også kjøpt nesten 50 mål av Rullestads område. Slik fikk Ski et fast skolehus med gård og grunn hvor lærerne kunne bo og livnære seg. Det var drevet fast skole på Contra helt siden 1852. Trolig så Andreas Drømtorp behovet for et slikt skolehus i Ski sogn, og hans store samfunnsengasjement var trolig grunnen til at han overlot 50 mål av Rullestad til en skolestue på Contra. Selv var han som tidligere nevnt barnløs.

Otter Jørgensen Opsand levde fra 1825 til 1873. Han var en betydelig personlighet i datidens Ski, og en god venn og nabo av Andreas Drømtorp på Rullestad. Men det fortelles også at de to til tider kunne konkurrere om å være størst og best. Otter Opsands far, Jørgen Johannesen Stokstad, hadde fra 1810 bygslet Opsand lille, og han kjøpte denne gården i 1838. Otter Opsand var gift med Karen Johannesdatter fra Hobøl, og de hadde fire sønner sammen. Otter Opsand var omgangslærer i Ski fra 1847, og allerede da meget anerkjent for sin dyktighet som lærer og katekisator. Skolekommisjonen ga ham derfor i 1849 permisjon for å gjennomføre Asker seminarium. Etter dette ble han tilsatt som lærer og kirkesanger i Ski, en stilling han hadde frem til han døde i 1873. I 1859 ble han valgt til ordfører, og han hadde dette verv i fire perioder. Da Ski kirke ble restaurert omkring 1860 var Otter Opsand (1825) verge og tilsynsmann, mens Andreas Drømtorp (1811) var leder av byggekomitéen. Otter Opsand var valgmann til Stortinget i 1865 og 1870, forlikskommisjonær fra 1865 til 1868, og medlem av styret i Kråkstad sparebank.

Johan Oskar Ottersen Opsand (1855-1841) var eldste sønn av Otter Jørgensen Opsand. Han fulgte i sin fars fotspor og gjennomgikk Asker seminarium før han ble ansatt som lærer og kirkesanger i Ski fra 1875 til 1912. I 1885 ble det besluttet at sognet måtte anskaffe eget skolehus, lærerbolig og lærerjord. Kommunen avsluttet da sitt leieforhold på Contra, og kjøpte i 1887 både Contra og Klokkerud av enken etter Otter Opsand, Karen Johannesdatter. På dette tidspunkt var hennes sønn, Johan Oskar Oppsand, ordfører i Ski; så han må ha hatt visse habilitetsproblemer i denne saken.

Johan Oskar Opsand kom inn i herredsstyret i 1885, og han ble da straks valgt til ordfører. Vervet som ordfører hadde han uavbrutt i 31 år frem til 1916. I forbindelse med hans 25 års jubileum som ordfører, ble det i 1910 holdt en stor fest på Rullestad til ære for han. Sangene fra denne jubileumsmiddagen eksisterer fortsatt. Året etter ble han tildelt St. Olavs orden. J. O. Opsand var også formann i Forlikskommisjonen fra 1890 til 1915.

Johan Oskar Opsand var gift med Elise Midsem fra gården Midsem søndre, og de overtok denne gården i 1909. Ved folketellingen i 1900 er Elise Osand oppført med tittel av ”kirkesangermadame” . J. O. Opsand fikk mange gode år på Midsem, og det fortelles at han var en trofast kirkegjenger i Kråkstad kirke helt frem til sin død i 1941.

Contra ble restaurert og påbygget én ny 2.etasje i 1888. Det ble da to skolerom og en lærerbolig. Skolen ble da helt moderne og oppfylte alle lovens krav. I 1865 hadde Contra og Klokkerud fått hvert sitt matrikkelnummer, og fra 1887 ble Klokkerud skilt ut som egen enhet. Kommunen solgte i 1901 Klokkerud, men beholdt Contra.

Etter at det i 1870 ble vedtatt at det skulle være to poståpnerier i Kråkstad, ble Anton Svendsen Ensjø ansatt som den første poståpner i Ski. I 1875 ble poståpneriet flyttet til Contra, med Johan Oskar Opsand som poståpner. Poståpneriet var lokalisert på Contra frem til 1879, da det ble flyttet til den nye jernbanestasjonen – et nytt Ski begynte å ta form.

Andreas Hansen Drømtorp (1811) fikk skjøte på Rullestad våren 1849, og våren 1850 er ekteparet Drømtorp oppført i kirkeboken som bosatt på Rullestad. Over de neste årene er de noen ganger registrert som bosatt på Rullestad og noen ganger på Drømtorp. Dette kan skyldes unøyaktighet fra prestens side, men det kan også være en indikasjon på at huset på Rullestad, som da var over hundre år gammelt, var i så dårlig forfatning at det ikke egnet seg som vinterbolig for velstående mennesker. Kjøpet av Rullestad betydde også igangsetting av omfattende byggeprosjekter for Andreas Drømtorp, og disse har trolig krevd hans tilstedeværelse på Rullestad. Resultatet av dette ble trolig at de måtte ambulere mellom Rullestad og Drømtorp, beroende på byggeaktivitet, værforhold og årstider. Interessant er det i denne forbindelse å lese i kirkeboken at Anne Helenes mor, Mari Haraldsdatter Hougen (1775), døde på Rullestad i 1851. Hun etterlot seg også ganske sikkert en ledig bolig på Hougen. Det er meget sannsynlig at Andreas Drømtorp disponerte dette bolighuset på Hougen gård. Han hadde arvet gården etter sin svigermor i 1838. Han solgte innmarken tilbake til sin kones onkel Samuel Sebjørnsen (1794) i 1847, men Andreas Drømtorp beholdt den store skogeiendommen som tilhørte gården.

Etter at broren Hans Hansen (1802) døde på Sander østre i 1855, ser det ut som om Andreas (1811) har flyttet fra Rullestad til Sander østre. Hvorvidt svigerinnen Gunild (1809) fortsatte bodde der etter at hun var blitt enke, vet vi ikke med sikkerhet. Det som imidlertid er noe merkelig er at Andreas sin kone Anne Helene etter 1855 er hjemstedsført på sitt fødested Hougen gård. Men her må vi ta forbehold om at flere personer kan ha samme navn, slik at våre slutninger ikke behøver å være korrekte. Men i folketellingen for Kråkstad i 1865 er hun den eneste med navnet Anne (Helene) Johannesdatter. Kanskje orket ikke enken Gunild å bo alene med sin lille sønn i det store huset på Sander østre, og muligens flyttet begge søstrene og barnet tilbake til Hougen i en periode etter at Gunild ble enke. Men dette har vi ingen helt sikre holdepunkter for, selv om det kan være svært sannsynlig. Sander østre ble etter at Hans Hansen (1802) døde, overtatt av sønnen Hans Julius Hansen Sander (1848) i 1855, som på det tidspunkt bare var 7 år gammel. Andreas og Anne Helene Drømtorp som selv var barnløse, hadde trolig god anledning til å bistå den sørgende enken med både barneoppdragelsen og forvaltningen av en betydelig familieformue.

Da enken Gunild Johannesdatter døde i 1861, bare 52 år gammel, må vi kunne anta at ekteparet Andreas og Anne Helene tok hånd om den foreldreløse nevøen på tretten år, og bosatte seg på hans hjemsted Sander østre i en periode. Men Hans Julius (1848) kan ikke ha blitt boende på Sander østre særlig lenge, for han er ikke registrert som konfirmant i kirkebøkene for Kråkstad. Trolig flyttet han til Kristiania ganske kort tid etter at moren døde. Mye tyder på at han da flyttet inn hos familien til skolestyrer Hendrik Anton Heltbergs i Kirkeveien i Christiania. Vi vet at Hans Julius bodde der mens han gikk på latinskole. Familien Heltberg hadde dessuten en jevnaldrende sønn, Mathias, som var født i 1847. Skolestyrer H. A. Heltberg (1806-1873) bestyrte den latinskolen som senere ble bedre kjent som ”Heltbergs studentfabrik”. Trolig hadde Hans Julius sin mor før hun døde uttrykt et sterkt ønske om at hennes sønn skulle få en skikkelig skolegang, og skolen på Contra holdt da kanskje ikke mål. Dessuten måtte det ha vært mye bedre for Hans Julius å komme til en familie med jevnaldrende barn, enn å vokse opp alene hos sine barnløse slektninger på Rullestad. Vi må videre kunne anta at familien Heltberg på en eller annen måte må ha kjent familien på Sander østre fra tidligere. Hans Julius (1848) er heller ikke å finne i folketellingen for 1865, og det kan meget vel henge sammen med at han pendlet mellom Ski og Christiania.

Ekteparet Drømtorp startet byggingen av nytt våningshus på Rullestad i 1861. Hvis de hadde ønsket det, kunne de sikkert ha bodd i mange år på Sander østre før deres nevø kom tilbake dit, men for Andreas Hansen Drømtorp var det nok viktig å ha sin egen standsmessige bolig. Penger hadde han nok av, og kanskje var det også viktig for han å bo nettopp på Rullestad. Han valgte snekkeren Jon Thoresen fra Kongsvinger til å sette opp det nye våningshuset. Det var ingen tilfeldighet, for Jon Thoresen var snekkeren som hadde hatt ansvaret for snekkerarbeidet i forbindelse med oppussingen av Ski kirke i 1860. Andreas Drømtorp satt selv i byggekomitéen for dette prosjektet, så han kjente nok Thoresens faglige kvalifikasjoner før han ga ham oppdraget på Rullestad. Det var også Andreas Drømtorp som i 1868 skjenket vedovner til Ski kirke. Før ominnredningen i 1860 hadde det ikke vært vedovner i kirken.

Da den nye hovedbygningen på Rullestad sto ferdig i september 1863, ble Sander østre bygslet bort. Av folketellingen i 1865 kan vi lese at Sander østre da var bebodd av gårdsbruker Otter Jenssen (60 år), hans kone Helene Didriksdatter (60 år), og deres tre barn: Karen (23 år), Jens (21 år) og Julia (16 år). I tillegg bodde det på gården en tjenestegutt og en tjenestepike, samt to losjerende, en kokkepike og en snekker fra Ås. Familien Otter Jenssen kom også fra gården Hougen, og deres eldste datter, Helene Ottersdatter (1840-1923), hadde i 1864 giftet seg med Johannes Olsen Rud (1832-1925). Johannes Olsen (1832) kjøpte i 1869 Kverne. Far til Otter Jenssen (1806) var Jens Hansen Hougen (1776) som i 1811 hadde overtatt en del av gården Hougens innmark etter sin far Hans Johannessen Hougen (1734-1807). Etter at Otter Jenssen (1806) i 1837 hadde giftet seg med Helene Didriksdatter fra Opsand store, fikk han i 1838 kjøpe halvparten av sin fars eiendom på Hougen. Da Jens Hansen (1776) døde i 1851, overtok den andre sønnen Jens (1825) resten av farens eiendom. Det kan ikke ha vært særlige store eiendommer de to brødrene overtok, og trolig fulgte det heller ikke med hus for Otter og hans familie. Det er derfor ikke så merkelig at Otter valgte å bosette seg på Sander østre for å drive denne gården for Hans Julius Sander (1848). Otters bror Jens Jenssen(1825) valgte å endre navnet på sin eiendom fra Hougen til Mørk etter hans far døde i 1851.

Hans Julius Hansen/Sander (1848) giftet seg høsten 1871 med sin kusine Anette Marie Rustad (1850) fra Rustad gård i Ås. I kirkeboken er brudgommen oppført med tittelen reserveløytnant og student. Sammen fikk de fem barn. Døtrene var Ulla gift Dammann, Aslaug gift Dahl og Angerd gift Collett. Sønnen Hans Julius døde ung, bare 18 år gammel. Det ble derfor sønnen Sæbjørn Sander, født i 1884, som arvet Rullestad fra sin grandonkel Andreas Hansen Drømtorp (1811) i 1898.

Hans Julius Hansen Sander (1848) hadde som nevnt arvet store eiendommer fra sine foreldre, og i tillegg så mye kontanter at han kunne gjøre akkurat hva han hadde lyst til. Det gjorde han da også! Bestillingslisten på nye møbler og øvrig inventar, som han før bryllupet leverte til møbelsnekker Ollendorf, for å innrede Sander østre til brudeparets hjem, er en studie verdt. Det ble ikke spart på noe og regningen lød på 1364 spesiedaler. Til sammenligning ble Langhus gård samme år omsatt for akkurat det dobbelte.

Et velhavende brudepar måtte selvfølgelig også på bryllupsreise, og hva var vel da mer naturlig enn å reise til Paris. Trolig har noen av Hans Julius sine kunstnervenner bodd i Paris på denne tiden, og dette kan ha vært bakgrunnen for valget av reisemål. I 1871 lå deler av Paris i ruiner etter den nylig avsluttede tysk-franske krig. Om ikke det var nok, så hadde regjeringstropper slått ned et arbeideropprør gjennom blodige kamper i Paris så sent som i juni 1871. Så det kan neppe ha vært særlig mange utenlandske turister å se i Paris dette året. Selv om nyhetene fra Paris til Norge ikke var like utfyllende den gang som i dag, var det nok mange som syntes at dette var en vågal reise. Det er derfor ikke overraskende at brudeparet på 23 og 21 år ikke fikk lov til å reise uten følge av voksne og erfarne mennesker. De tok derfor med seg brudgommens onkel og tante, Anne Helene og Andreas Drømtorp.

Etter bryllupet på Ås tok de fire reisende dampskip til Calais, og derfra tog til Paris. De kom frem til Paris 27. oktober 1871. Senere ble det fortalt at da selskapet en dag kjørte oppover Champs-Elysées i en landauer, møtte de Napoleon III med følge som kom i motsatt retning. Da de kom tilbake til Ski fra sin utenlandstur, var det sikkert mange venner og naboer som lyttet med store øyne til beretningene fra den store verden.

Hans Julius Hansen Sander (1848) bosatte seg som nevnt på Sander østre etter bryllupet. Men ganske snart mistet han interessen for både gårdsdrift og jordbruk, og han orienterte seg i retning av en mer urban livsstil. Han bygget to bygårder i St. Olavs gate (nr.11 og 13) i Christiania, og mot slutten av 1870-årene bosatte han seg der med sin familie. Det var i St. Olavs gate sønnen Sæbjørn Sander (1884) og hans søsken vokste opp. Det ble Sæbjørn Sander som senere ble eier av Rullestad.

Hans Julius Hansen (1848) sto som eier av Sander østre helt til 1879, da solgte han gården til sin onkel, Andreas Hansen Drømtorp (1811) på Rullestad. Det sies at Hans Julius var en munter fyr som både kunne spille og synge, og at han hadde mange venner i Kristianias kunstnermiljø. Blant dem var maleren Ludvig Skramstad og billedhuggeren Brynjulf Bergslien, som begge bodde i Drøbak en periode i 1880-årene. Brynjulf Bergslien skal ha vært en stor kulturpersonlighet i sin tid. Karl Johan-statuen på Slottsplassen er hans arbeid, og han ble ansett for å være Gustav Vigelands læremester. Bergslien var også til stede under diamantbryllupet på Rullestad i 1896. Denne dagen var det stor festivitas på Rullestad i anledning av at Anne Helene og Andreas Drømtorp hadde vært gift i 60 år. Det ble tatt bilde av gjestene foran huset på Rullestad, og på dette bildet sees også Sæbjørn Sander (1884), sønn av Hans Julius Sander. Hans eldre søster Aslaug var ikke med på bildet, fordi hun på det tidspunkt befant seg i Frankrike for å lære fransk.

Hans Julius Hansen (1848) hadde først startet på en militær karriere, men han forlot militæret og startet deretter sin egen grossistforretning i Kristiania innenfor kjøtt og bomull. Han pleiet hele tiden omgang med sine kunstnervenner og var en ivrig kunstsamler. Grossistforretningen til Hans Julius Hansen Sander overlevde ikke de vanskelige 1890-årene, og i folketellingen for 1900 er han oppført som trelastagent. Han døde i 1901 bare 53 år gammel. Enken Anette Marie Hansen Sander døde i København i 1912. Sæbjørn Sander reiste selv til København for å bringe hjem kisten med sin mor.