Stunner

STEINALDERBOPLASSEN PÅ STUNNER
 - 9500 år

Forfattet av Lil Gustafson i oktober 1996

 Stunnerfolk

FLINTFUNN i POTETÅKER
Da Johannes Mikkelsen tok opp poteter høsten 1928 på gården "Graverstua" (Nordre Stunner), fant han flint. Åkeren var full av stein, og han var observant som oppdaget de gråbrune flintbitene. Mikkelsen var en belest mann, med mye historisk kunnskap. Han abonnerte bl.a. på tidsskriftet Naturen, med naturvitenskapelige artikler, men også om arkeologi. Han må ha undret seg over funnene, steinalderfolk langt inne i skogen? Han forsto at dette var noe spesielt, og var sikkert nysgjerrig på hva fagfolk kunne fortelle. I februar året etter reiste han inn til Oslo og overleverte 8 flintbiter til arkeologen Anders Nummedal ved Universitetets Oldsaksamling.

For Nummedal må dette ha vært en stor dag, kunne dette være en "Fosnaboplass"? Så gamle boplasser var ikke kjent i Øst-Norge. Han måtte se funnstedet. Allerede i mai samme år besøkte han Stunner, hvor han og Mikkelsen fant flere flintbiter. Nummedal målte opp høyden over havet fra Ski stasjon, han studerte topografien, og ble overbevist. Dette var spor etter de første fangstfolk som kom til Norge etter istiden.

Bygdebok for Kråkstad var i trykken, og Nummedal hadde allerede skrevet en artikkel om forhistorien. De eldste funnene var noen økser fra "Nøstvetkulturen". Historien måtte skrives om. I all hast skrev han en tilleggsartikkel bakerst i bygdeboka, hvor han beskriver funnene og sammenlikner dem med "Fosnakulturens" boplasser på Mørekysten. Her var altså en boplass som var minst 2000 år eldre enn "Nøstvetkulturen".

FOSNA-KULTUREN

Anders Nummedal (1867-1944), geolog og arkeolog, er "Fosnakulturens" oppdager. Navnet er gitt av Nummedal, fordi de første funn ble gjort i 1909 i Kristiansund, som før den ble by het Lille Fosen. På grunnlag av høyden over havet og funnenes karakter, hevdet han at dette måtte være spor etter den eldste bosetningen i Norge, rett etter istiden, mange tusen år eldre enn norske arkeologer til da hadde trodd. Det var da bare kjent funn på Mørekysten. Johannes Mikkelsens besøk på Oldsaksamlingen i 1929 må derfor ha vært en gledelig overraskelse: den første boplass fra denne tiden i Øst-Norge. Nummedal omtaler "Stunner-boplassen" som et funn av stor vitenskapelig betydning, i et foredrag han holdt høsten 1929 i Norsk Geologisk Forening.

Til toppen

ISTIDEN

Europa har hatt flere istider, den siste varte fra 100.000-10.000 år før nåtid. For 10.000 år siden lå en kilometertykk iskappe over det meste av Norden og tynget ned landet. Fordi store vannmengder var bundet av isen, var havnivået 100-150 m lavere enn i dag. Det var fastland mellom Storbritannia og Danmark, der det nå er fiskerbanker. Her har fiskebåter fått steinalderfunn i trålen. I Norge var noen smale kystområder isfrie. Det milde klimaet smeltet langsomt isen, landet kom til syne, men vannmassene fra bresmeltingen førte til at havet steg. Da isen var smeltet i Ski-området, sto havet 215 m høyere enn i dag. Landskapet besto av øyer og skjær. Men landet som var kvitt den tyngende breen, steg raskt opp av havet, de første tusen år 13 m til 8 m pr. hundreår.

Klimaendringen fikk drastiske konsekvenser for istidsjegerne som holdt til på steppelandskapet sør for den store bre; i Mellom- og Sør-Europa, og østover i Asia. De hadde gjennom flere tusen år tilpasset seg et liv med storviltjakt. Flokkdyrene på steppene ga dem det de trengte. Her levet store flokker av reinsdyr, villhest, bison, og her var også ullhåret neshorn og mammut. Det milde klimaet som smeltet isbreen, førte til at det åpne landskapet sør for breen langsomt ble skogkledd. Det ble dårlige vilkår for flokkdyra, og menneskene måtte gradvis lære seg å skaffe mat på andre måter. Dette førte til at noen fant vegen til øylandskapet i nord. Her var det rikt dyreliv, fisk, hval, sel og fugl, men det krevdes mye kunnskap for å nytte dette spiskammeret. Først og fremst måtte de utvikle gode sjøgående båter. Trolig har de hatt en form for kajakk. De måtte lære seg å mestre vær og vind, finne fram til gode fiskeplasser og selvær, og ikke minst boplasser med trygge havner.

STUNNERØYA

For omtrent 9500 år siden padlet en liten jegerflokk inn et sund og fant fram til en vik på vestsiden av en stor øy. Havna lå godt beskyttet, her var grunt vann og det var lett å trekke opp båtene. Plassen hvor de satte opp skinnteltet lå i ly av et stort fjell i sør og en mindre høyde i nord. Fordi det flere tusen år seinere ble ryddet en gård her som heter Stunner, kan vi kalle øya for "Stunnerøya". Sannsynligvis kom folkene sørfra, kanskje en liten familiegruppe som hadde "Stunnerøya" som sin sommerboplass - eventyrlystne fangstfolk som prøvde seg fram i ukjente farvann.

Til toppen
Boplassen ligger i dag 165 m over havet, langt inne i skogen. Vi kan anta at havnivået var ca. 162 m, da folkene slo seg til her. Dette nivået er datert ved C-14-metoden til 9440 +/-140 før nåtid, og gir samtidig en sannsynlig datering av boplassen.

Isbreen hadde trukket seg tilbake til Romerike, nord for Oslo. På "Stunnerøya" vokste bjørkeskog, einer og vier, de første furutrærne hadde slått rot og kanskje en og annen hasselbusk. Sommertemperaturen var omtrent som i dag, men vintrene var kaldere.

Den raske landhevningen førte til store endringer i landskapet. Etter ca. 50 år sto havet 155 m over dagens nivå, da var fjordarmen stengt. Knapt 50 år seinere, ved 150 m havnivå, lå boplassen langt inne i landet. Boplassen kan derfor neppe ha vært i bruk mer enn 50 - 100 år, om vi antar at folkene foretrakk å bo ved kysten.

Tenker vi oss at de som brukte boplassen, var dyktige sjøfarere og hadde hellet med seg, slik at de kom tilbake, har de opplevd at båtplassen stadig flyttet seg, og nye fiskeplasser og selskjær dukket opp. Nye øyer og nye havner dukket opp av havet. Kanskje ble det fortalt historier om boplassen på "Stunnerøya".
Til toppen

FLINTSMEDEN

Flint finns ikke naturlig i Norge, så folkene som kom til "Stunnerøya" må ha brakt med seg noen knoller med god flint, som var det viktigste råstoffet til redskap og våpen. Ble de flintløse, var de ille ute!

Ingen steinslag har så gode egenskaper som flint, den spalter lett og gir skarpkantete avslag. Flintknollen måtte først bearbeides, slik at den fikk en god form. En dyktig flintsmed kunne forme en "kjerne" slik at "avslagene" som ble slått av, kunne bearbeides videre til forskjellige redskap. En spesiell teknikk krevdes for å lage "flekker", dvs. lange, smale stykker. Flekker var et slags halvfabrikata som var et godt utgangspunkt for mange slags redskaper. Denne teknikken er typisk for "Fosnafolkene".

FUNNENE FRA STUNNER

Johannes Mikkelsen og hans to sønner, Hans og Sverre, har til sammen levert inn 700 funn fra boplassen til Universitetets oldsaksamling. En god del av funnene er avfall etter tilhugging av kjerner og videre bearbeiding til redskap. Store flintbiter viser at de har sløst med råstoffet, de visste hvor de kunne få tak i mer.

 Flintstykker Redskaper laget av flekker funnet på Stunner

a) en pilespiss med tilhugget tange som har vært festet i et skaft, spissen er brukket
b) kanskje en kniv? det er retusj på oversiden mens nedre kant er skarp
c) en skraper med innbuet hakk på nedersiden, kanskje brukt til å glatte pileskaft
d) et bor, spissen vender ned
e) en skraper med utbuet egg som vender ned, kanskje brukt til å skrape skinn
f) en flekke med retusj og bruksspor langs alle kantene, ukjent bruk

24 kjerner er etterlatt på boplassen, og det tyder på flere besøk. Flere av kjernene har arr etter "flekker". Hele 90 flekker er blitt liggende igjen. Noen er kanskje brukt som kniver, andre er forkastet De beste flekkene er nok brukt til redskap som folkene har tatt med seg. Kanskje ble det en gang knapt med flint, for det er funnet noe avfall av kvarts. Dette er et dårligere råstoff enn flinten, sprøtt og vanskelig å forme, men de har klart å slå flekker! De har også benyttet en mørk, finkornet bergart, som hadde bedre kvaliteter enn kvarts.

Det er funnet omkring 50 flintstykker som er bearbeidet til redskap, dessuten kan mange av flekkene og de større avslagene også ha vært benyttet. Det er ikke lett for oss å vite hvordan de redskapene har vært brukt.

Til toppen
En av de eldste pilespissene fra Østlandet er funnet her. Den har tilhugget tange som har vært satt inn i et skaft, men spissen er brukket. Var den mislykket, eller ble den ødelagt på jakt? Slike pilespisser er velkjent på steinalderboplasser i Danmark, men er sjeldne i Norge. Vi antar at en del av flintstykkene som har bearbeidet egg, har vært brukt som skrapere av forskjellige typer. De som har utbuet egg kan være brukt til å skrape skinn. Andre har et halvmåneformet innhakk, og kan være brukt til å glatte pileskaft. To bor kan være brukt til å lage hull i skinn hvis klær eller telt skulle repareres.

Et spennende funn er et flatt, avlangt skiferstykke med et hull i den ene enden, og et i den andre enden, hvor gjenstanden er brukket. Ytterst i denne enden er det spor etter nok et hull, hvor det også har skjedd et brudd. Kanskje har dette vært et fiskesøkke, men vi kjenner ikke liknende fra andre steinalderboplasser fra denne tiden. En annen tolkning er at dette har vært en "brummer". Det er et instrument som er kjent fra steinalderen. En lang, tynn snor, f. eks. en sene, ble trædd gjennom hullet og gjenstanden ble surret hurtig gjennom luften, slik at det fremkom en brummende lyd. Siden gjenstanden har vært brukket to ganger ved et hull, tyder det på kraftig slitasje, som kan passe med tolkningen som "brummer". På den annen side er den tyngre enn de "brummer" som er kjent, så foreløpig er dette en gåte. Stunnerfolk

Bålet var viktig. Steinalderens fyrtøy var en flintbit og en klump med svovelkis. Ved å slå dem mot hverandre fremkom gnister. På boplassen er det funnet svovelkis og mange flintbiter med knusespor. Flere flintbiter har en hvit farge, som de får når de faller i ilden. Historiene som ble fortalt rundt bålet får vi aldri høre...

Det som ligger igjen på boplassen etter 9500 år er bare en brøkdel av det som engang var der. Det meste av utstyr og redskap tok de med seg. Tilbake lå ødelagte og utslitte ting, og kanskje noe som ble mistet. Alt folkene omgav seg med av organisk materiale er forsvunnet: f. eks. stokker som skulle holde skinnteltet oppe, soveskinn som var utslitte, ødelagte padleårer, brukne pileskaft, gjenglemte fiskekroker, utslitte nett og ruser, matrester og mye mer.


[Til toppen]     Siden er sist oppdatert: 10.11.17

 

 

Forside=startside

Styret og komiteer

Menyside

Kalendere

Info fra historielaget

Vedtekter

Lokalhistoriske opplysninger knyttet til ulike områder av Ski kommune Kartside

Lokalhistoriske opplysninger knyttet til ulike temaer fra Ski kommune Temaside

Steinalder-boplassen på Stunner - 9 500 år Stunner

Historielagets natur- og kulturstier Kultursti

Historielagets "Turbok for Ski" ført i pennen av Alfred Gustafson Turbok

Bøler gård på Langus i Ski utarbeidet av Arne Fjeld

Rullestad gård gjennom tusen år Christian J. Sundby

Bieltvedt gård i Kråkstad av Johs. Bieltvedt

Follo Avis Lokalhistorie www.folloavis.no

Ski kommune: Lokalhistorisk  fotoarkiv

Ski kommune: Lokalhistorisk  digitalkart

Ski Slektshistorielag med sitt nettsted  URL: www.skislekt.no

Kortfattet sammendrag av Skis historie Ski blir til

     Ski historielag, Postboks 435, 1401 SKI 

  Stiftet 1974      

  Bankkonto:  1612 60 35946    

[Melding til WEBsnekker]