Skolehistorie

Det utgikk et bud om at alle barna skulle gå på skole

Christian VI var grepet av pietismen. For ham var religionen både et personlig anliggende og et middel til kontroll over eneveldet. Den evangelisk-lutherske religionen ble den eneste tillatte i hele det store dansk-norske riket, og det ble straffbart å ikke gå i kirken. For at alle skulle lære Guds ord, ble det innført tvungen konfirmasjon. Som ledd i dette kom forordningen om skolen i 1739. Alle barn over 7 år ble pålagt å gå på skolen. Overklassen hadde allerede skole. De hadde huslærer eller sendte barna på private skoler og latinskoler. Den nye skolen ble først og fremst en skole for allmuen.

Skolen møtte motstand blant bøndene. Barna var viktig arbeidskraft fra de var små. Det var behov for dem hjemme. Folk reagerte også på at de selv skulle dekke utgiftene. Dette var en byrde i en tid med vanskelige økonomiske kår. Nettopp i disse årene var det uår og hungersnød. Mange mennesker døde av smittsomme sykdommer. Folk flest hadde dessuten liten forståelse for at det var nødvendig å gå på skolen. De mente at barna lærte det de trengte hjemme og hos presten i kirken. Motstanden mot den nye skolen førte fram. Staten måtte redusere kravene. I det skolesystemet som ble innført, ble omgangsskolen det normale på landsbygda, mens det etter hvert ble bygd faste skoler i byer og tettsteder. Til tross for at skolen ikke ble slik den var tenkt, viser det seg at Norge ble et foregangsland på dette området. Norge var et av de første land som fikk offentlig skole, en skole for både jenter og gutter og en skole som skulle sikre at barn i alle lag av folket skulle få undervisning.

En skole på vandring

Fra 1739 og vel hundre år framover ble mesteparten av undervisningen på landsbygda drevet som omgangsskole. Elevene ble samlet i stua på en gård eller i en annen bygning som ikke var spesielt beregnet til skole. Hvert prestegjeld ble delt i omgangsskoledistrikter med en lærer i hvert. Distriktene ble igjen delt i roder - vanligvis tre til fem - som læreren besøkte etter en fast rute. Barna var forpliktet til å møte fram når det ble holdt skole i den roden de tilhørte. Alle barna skulle ha minst tre måneders undervisning fra de var 7 år og til de var 10-12 år. I praksis ble skolegangen ofte kortere. Fraværet var stort, kanskje over 50%. Barna var hjemme i onnene selv om dette ikke var tillatt. I kystområdene dro en del gutter til sjøs om våren sammen med faren og kom først tilbake seinhøstes når isen la seg. Vinterstid trengtes det varme klær. Ikke alle hadde det, og de måtte derfor holdes hjemme. Var det sykdom i familien, måtte kanskje barna være hjemme og passe småsøsknene. Før midten av forrige århundre var det på mange gårder bare ett rom som ble varmet opp om vinteren. Rommet var kanskje både kjøkken, soverom, oppholdsrom og arbeidsrom. Her ble det spunnet og vevet, redskaper ble laget og reparert. Slike rom ble ofte brukt til skolestue. Mange av omgangsskolelærerne hadde dette yrket i mangel av bedre betalt jobb. Men det er også eksempler på at spesielt evnerik ungdom ble lærere.

For at blive salig...

Formålet med undervisningen var at barna skulle lære kristendomskunnskap. Den typen ABC som kom i bruk, var en såkalt katekisme-ABC hvor alle tekstene var religiøse tekster. Den viktigste læreboka gjennom nesten 150 år var katekismen "Sandhed til Gudfrygtighed" skrevet av den danske teologen Erik Pontoppidan som senere ble biskop. På tittelbladet står det at boka inneholder "alt det som den der vil blive salig, har behov at vide og gjøre". Elevene måtte lære boka utenat ord for ord og det var ikke så mye de forsto. Pontoppidan hadde faktisk ikke tenkt at undervisningen skulle foregå på denne måten.
Pontoppidan var et symbol på det stabile og tradisjonsbundne bondesamfunnet, og boka ble en skyteskive for de som ivret for folkeopplysning og som ønsket å bane vei for et mer moderne samfunn.

Et nytt samfunn - en ny skole

På 1800-tallet ble det norske samfunnet forvandlet fra et samfunn med hovedvekt på jordbruk, skogbruk og fiske til et moderne industrisamfunn. Handel og kommunikasjon ble bygd ut. Byer og tettsteder vokste. Det ble et mangfold av yrker. Det var ikke lengre en selvfølge at barna skulle følge i foreldrenes spor.

Undervisningen måtte legges om. En kunne ikke lenger satse på en skole som la hovedvekt på kristendomskunnskap og hvor flertallet av barna ikke engang lærte å skrive. Da Henrik Wergeland i 1829 kom til Eidsvoll for å hjelpe faren med å undervise konfirmantene, hevdet han at folk i opplysning ikke var kommet lengre enn jødene på Kristi tid! For Wergeland var økt opplysning ikke bare en nødvendighet for at landet skulle bygges opp rent økonomisk. Opplysning var en forutsetning for at folk skulle kunne styre sitt eget land.

Skoleloven av 1827 førte til at det ble bygd ut faste skoler på landsbygda, men utviklingen gikk langsomt de første årene. Det ble bestemt at alle kirkene i landet skulle ha en kirkesanger, og han skulle samtidig være lærer. Ved alle hovedkirkene skulle det bygges en fast skole.

Skolekretsene bygges ut

Loven av 1860 om skolevesenet på landsbygda fikk stor betydning. På kort tid ble skolevesenet lagt om. Kommunene ble delt i skolekretser med faste skoler. Omgangsskoler ble unntak. Antall fag økte. Alle barna skulle lære å lese, skrive og regne. Barna fikk såkalt "encyclopediske" lesebøker med tekster som skulle lære dem historie, geografi, naturkunnskap osv. Båndet mellom skolen og kirken ble svakere.

Den nye skolen møtte motstand i den første tiden. Mange reagerte på at skolen ble verdslig. Det var ikke lenger bibelen som sto i sentrum. Leseboka hadde tekster av Bjørnson, her var verdslige sanger og her var folkeeventyr og sagn, noe mange mente var syndig. Når folk protesterte, hadde det også økonomiske grunner. Det var kommunene - og dermed skattebetalerne - som skulle dekke utgiftene til nye hus og til lærerlønningene, og det var foreldrene som skulle betale skolemateriellet til barna. Mange av skolebygningene fra denne tiden ble bygd etter statlig utarbeidete mønstertegninger

Folkeskolen og lærerinnenes inntog

Med skoleloven av 1889 ble "allmueskolen" erstattet med "folkeskolen". Den nye loven stilte større krav til skolene og undervisningsmateriellet. Skoletiden ble forlenget. Historie, geografi og naturfag ble obligatoriske fag og det ble laget egne lærebøker til hvert av fagene. Alle skoler skulle undervise i minst ett av fagene gymnastikk, sløyd og tegning. Etter hvert ble også husstell obligatorisk for jentene. Fra nå av ble det vanlig med lærerinner ikke bare i byene, men også på lands-bygda. "Frøken" underviste de minste barna samtidig som hun hadde jentene i handarbeid. Hun hadde betydelig lavere lønn enn "læreren", og dette var nok en av grunnene til at mange skoler foretrakk å ansette lærerinner.

Det ble behov for større skolehus med flere klasserom, eventuelt også spesialrom. De nye skolene på landsbygda var gjerne toetasjes trebygninger. Første etasje hadde et "små-skolerom" hvor lærerinnen underviste og et "storskolerom" for læreren. Til læreren var det familieleilighet, til "frøken" en mindre leilighet. I byer og tettsteder ble det bygd skoler i mur eller tre i flere etasjer. Her lå klasserommene langs lange korridorer.

Lærerne fikk etter hvert høy status i bygdesamfunnet. De hadde bedre utdanning enn de fleste. Mange engasjerte seg i politikk og ikke få ble ordførere. Et interessant trekk er at mange av lærerinnene kom fra overklassen i motsetning til de mange lærerne som ofte stammet fra bønder og husmenn. Læreryrket var ett av de få som var åpne for ugifte døtre innenfor borgerskapet. I praksis hadde mange av disse kvinnene bedre utdanning enn mennene. De fleste av dem sluttet å arbeide hvis de giftet seg.

Boka som samlet Norge til ett rike

Den kulturelle bevegelsen som går under navnet "det nasjonale gjennombruddet" var i lang tid for det meste knyttet til en liten, akademisk elite. Først for omkring hundre år siden nådde disse tankene ut til store deler av befolkningen. Her ble folkeskolelærerne viktige. Skolen og lærerne kom til å spille en sentral rolle når det gjaldt å bygge opp og styrke den felles norske kulturen. Den typiske folkeskolelæreren tilhørte "det kristne bondevenstre". Han var engasjert i norskdom, kristendom, målsak og avholdssak. Han sto for mange av de verdiene en i dag kaller "populistiske". Gjennom dette ble lærerne en kulturell motvekt mot embetsmennenes kultur. Nordahl Rolfsens lesebok kom ut første gang i 1892. Dette ble en kjent og kjær bok gjennom flere generasjoner. Rolfsen ville styrke barnas demokratiske, sosiale og nasjonale verdier. De skulle lære norske dikt og sanger, eventyr og fortellinger fra fortid og samtid. Landets største kunstnere illustrerte boka. Han arbeidet også bevisst med språket. Språket var folkelig, og det ble brukt en forenklet rettskrivning. På denne måten skapte Rolfsen en felles kulturell plattform av uvurderlig betydning.

En skole for alle?

Var så folkeskolen blitt en felles grunnskole for alle lag av folket? Både ja og nei. I byene var det et stort antall privatskoler. Der hadde folkeskolen ofte preg av å være "fattigskole". På landsbygda var det annerledes, der gikk storparten av befolkningen gjennom den samme grunnskolen. Bare rent unntaksvis gikk barna på privatskole eller hadde guvernante hjemme. Desto mer markert kunne klasseforskjellen bli på den enkelte skolen og innenfor den enkelte klassen. Det er mange bitre minner knyttet til dette. Matpakken, klærne og ikke minst skotøyet røpet lett hvilket miljø du kom fra. Mange barn måtte holdes borte fra skolen fordi de ikke hadde varme nok klær om vinteren. Barn fra velstående miljøer stilte på alle måter sterkest. De fikk bedre støtte hjemme, og de hadde bedre tid til lekselesning. Ofte fikk de også bedre behandling både på skolen og når de senere gikk for presten. Det er derfor ikke så rart at fattigfolks barn ofte var dårlige på skolen. Men selv om også en del barn fra fattige hjem ble flinke på skolen og glade i å lese, viser det seg at de sjelden fikk anledning til å ta videre utdanning. Det var nærmest en selvfølge at de bare skulle gjennom de sju årene på folkeskolen og bli konfirmert. Så var det å gå ut i arbeidslivet. Etter loven av 1889 kunne det opprettes fortsettelsesskoler - senere kalt framhaldsskoler - på landsbygda. Men det tok 50 år før disse ble vanlige. Utover dette var det for det meste snakk om betalingsskoler, enten det gjaldt middelskole eller den såkalte amtsskolen som var en videregående skole som holdt til på skiftende steder i fylket.

I Wergeland ånd

Det mønsteret som hadde dannet seg omkring århundreskiftet, fortsatte på mange måter fram til etter annen verdenskrig. En viktig reform var at alle elevene etter 1915 fikk fritt skolemateriell. Skolen ble etter hvert trukket inn i det moderne velferdssamfunnet ved at elevene fikk gratis legetilsyn, tannlege, eventuelt skolefrokost osv. De fleste privatskolene forsvant og folkeskolen ble slik navnet sier, en "enhetsskole", en felles grunnskole for hele folket. I knapt noen andre land har tanken om enhetsskole stått sterkere enn i Norge.

Pedagogikken var under debatt, ikke minst i mellomkrigstiden, både i Norge og ellers i Europa. "Puggskolen" ble kritisert. Det samme gjaldt "klasseundervisningen", det vil si at hele kassen ble undervist samtidig, uavhengig av den enkelte elevs individuelle behov. Denne typen undervisning var blitt mer vanlig etterhvert som skolen ble delt slik at hvert klassetrinn kunne undervises for seg. En ny type pedagogikk ble utviklet, den ble ofte kalt "aktivitetspedagogikk". Her la en vekt på at elevene skulle lære gjennom egen aktivitet og ikke ved å pugge. Undervisningen skulle dessuten tilpasses den enkelte elev.

I praksis var det likevel bare et mindretall av lærerne som innførte den nye undervisningsformen. Den gamle "Puggskolen" holdt seg utrolig godt, og religionsundervisningen beholdt mange steder plassen som "hovedfaget" fram til 1950-årene, ikke minst på landsbygda.

Enhetsskole eller eliteskole

I 195O-6O-årene begynte de omfattende endringene i skolesystemet. Forklaringen på disse endringene må nå - som i tidligere tider - søkes i generelle forhold i samfunnet. For det første krevdes bedre allmennutdanning. For det andre var ungdommens situasjon endret. Innføring av moderne teknologi, nedgang i tallet på bønder osv. hadde ført til at ungdommen ikke lengre var viktig arbeidskraft. Vi fikk en lang ungdomstid som var fylt med skolegang og annen utdanning. Det vokste fram en ungdomskultur med egne klær, musikk osv.

Den 9-årige skolen ble lovfestet i 1969. Nå ble det stilt større krav til skolebygningene. Det ble krevd flere spesialrom og mer kostbart undervisningsmateriell. Dette kunne bare gjennomføres hvis en satset på store skolebygninger. Skolen gikk inn i en ny, stor byggeperiode og resultatet ble som kjent en omfattende skolesentralisering. Vi fikk en karakteristisk hustype som kom til å prege de kommunale sentrene som utviklet seg sterkt etter krigen. I tre generasjoner hadde de lokale skolekretsene vært viktige faktorer i den lokale kulturen på landsbygda. Nå ble mange av disse lagt ned. Utviklingen møtte motstand, og dette førte til at sentraliseringen ikke gikk fullt så fort som planlagt.
Når skolen nå er oppe til debatt, kjenner vi igjen temaer som har fulgt skolen gjennom et par hundre år. Vi diskuterer fortsatt "Puggskolen" og lærernes lønn og status. Og vi diskuterer "enhetsskolen" kontra "eliteskolen". Skolehistorien har mye å lære oss i dagens samfunnsdebatt. I løpet av de siste hundre år har skolen utviklet seg til en solid, felles kulturell basis i samfunnet. Vi bør tenke oss nøye om før vi bryter med de gamle, hevdvunne prinsipper for "enhetsskole" som har stått sterkere i Norge enn i kanskje noe annet land.

[Til toppen]     Siden er sist oppdatert: 08.01.03   << Tilbake en side