Ski kommuneskoger er i første rekke skog fra storgårdene Vevelstad, Siggerud og Krokhol.
Eiendommene ble ervervet i årene 1912-1917, da daværende Kråkstad kommune benyttet sin forkjøpsrett til å kjøpe disse store skogeiendommene.

I 1912 ble Vevelstad med Stallerud og Ruud skog kjøpt fra O. Bull-Aakrann. Kjøpesum for Vevelstad var kr. 250.000,-. I 1916 ble Siggerud kjøpt fra L. Sundby for kr. 140.000,- etter langvarig rettssak som endte med høyesterettsdom. I 1917 ble Krokhol kjøpt fra godseier Stampe for kr. 2.000.000,- !
I 1917 satt altså kommunen som eier av ca. 30.000 dekar skog, 5 gårdsbruk, 3 sagbruk og 20 husmannsplasser (opprinnelig var det 33 husmannsplasser, men 13 ble solgt i forbindelse med delfinansiering av kjøpene).

Av Reidar Haugen (23.05.02)

"Skaubygda" var brukt som navn på de skogrike områdene nord i Ski kommune. Skaubygdas arealer var helt fra vikingtiden benyttet av leilendinger - de eide ikke gårdene selv, men drev dem under et fåtall såkalte odelsbønder.
Kampen om jord ble gjennom middelalderen tilspisset, og Kongen begynte å legge store landeiendommer under seg. Senere ble kirken tildelt store eiendommer, og så og si hele Skaubygda ble etter hvert kirkegods. Godsene Krokhol og Siggerud ble i 1314 tildelt Mariakirken i Oslo. Vevelstad ble tildelt St. Halvardskirken (Domkirken i Oslo) og Kråkstad kirkebol. Andre gårder i området ble henholdsvis tildelt klostergods eller sognekirker.
Ved reformasjonen i 1537 ble kirken statskirke, og alle klostrene ble lukket. Alle skogeiendommer som hadde tilhørt kirken ble nå statens eiendom.
Eiendommene ble etter hvert tildelt embetsmenn og rike Osloborgere, som for en billig penge fikk overta eiendommene.
Utover 1700-tallet fram til Kråkstad kommune ervervet eiendommene var det en lang rekke store godseiere som satt på gårdene.
Mer detaljert om eiendomsforholdene kan leses i Bygdebok for Kråkstad av M. Østlid, utgitt i 1929 (2 bind).

Av Reidar Haugen (23.05.02)

I Skaubygda var de fleste innbyggerne leilendinger/husmenn helt til begynnelsen av 1900-tallet.
Da Kråkstad kommune kjøpte kommuneskogene i årene 1912-17 overtok de til sammen 33 husmannskontrakter( Vevelstad 13, Krokhol 12 og Siggerud 8 plasser). I forbindelse med kjøpene ble 13 av husmannsplassene solgt, mens det for de fleste andre ble inngått nye husmannskontrakter eller såkalte brukskontrakter.

Som eksempel på husmannskontrakt vises bakerst husmannskontrakt kontrakt inngått i 1918 mellom husmannen på Kloppa (under Vevelstad) og Kråkstad kommune.
Det var fortsatt tøffe vilkår - f.eks. står det at husmannen skal :´dessuten svare 12 dage i onnene på egen kost og uten betaling til Vevelstad´. Kontrakten er underskrevet med påholden penn.
Senere ble husmannskontraktene erstattet med forpaktningskontrakter. Den siste forpaktningskontrakten ble sagt opp i 1990. I dag inngår bare ca. 100 da dyrket mark i kommuneskogenes arealer. Disse blir leid ut på kortvarige jordleiekontrakter - hovedsakelig produksjon av gress til hestefôr. Resten av dyrkamarka fra gamle dager er enten brukt til utbyggingsareal eller solgt unna.
På de nedlagte husmannsplassene i skogen finnes ennå tuftene igjen, mens de små jordlappene er grodd til med skog. Men syrin- og ripsbuskene står der fortsatt......

Av Reidar Haugen (23.05.02)

Med en samlet kjøpesum på 2,4 mill. kroner var oppkjøpene av eiendommene i 1912-1917 et stort løft for daværende Kråkstad kommune. Under herredstyrets behandling av kjøpene var det da også strid. Denne striden dukket opp ved mange budsjettbehandlinger fram til gjelda var nedbetalt i 1946. Men også etter denne tid har det vært strid om kommuneskogene - forslag om salg av skogene og krav om betydelige overskudd har vært gjennomgangstema i mange år helt fram til i dag.
En av betingelsene da Ski i 1931 ble utskilt som egen kommune var at den overtok de skogeiendommer felleskommunen hadde. Dette var ei tung bør, idet Ski av den samlede gjeld på skogene, kr. 810.000,-, fikk hele kr. 581.000,- å svare for. Kråkstad på sin side var glad til. De slapp med en liten del av gjelda og unngikk ellers å måtte tenke på de til dels vannskjøttede skogene.
Det ble ei vanskelig tid for Ski kommune i årene framover. Store beløp måtte ut hvert år til renter og avdrag, samtidig som man nedla et stort arbeide med å få selve skogsdriften på fote igjen.
Men, det gikk sakte og sikkert framover igjen, og lønnsomheten økte etter hvert, og i 1946 hadde kommuneskogene nedbetalt all gjeld.
I tiden etter krigen, femti- og sekstiåra, med mekanisering, høykonjunktur og svært høye tømmerpriser sammen med store uttak av sand fra kommuneskogenes mange grustak, strømmet pengene fra kommuneskogene inn i kommunekassa, og tvilen om oppkjøpene i 1912-17 ble borte.
Som eksempel kan nevnes at i 5-årsperioden 1954-59 tjente Ski kommune 1 mill. kroner på skogene, noe som kom godt med til å betale nytt rådhus med kino og nytt gamlehjem på Solborg.
I de seinere år har tømmerprisene gått ned, og diskusjonen om salg av skogene har dukket opp igjen, men kommuneskogene har overlevd. I dag betyr kommuneskogene som friluftslivsområde sannsynligvis en like stor, eller større, verdiskapning enn salg av tømmer.
En annen lønnsom side ved å eie store arealer har vært friheten for Ski kommune til å velge utbyggingsområder. Gjennom de siste 20-30 årene har kommuneskogene vederlagsfritt avgitt slike arealer til kommunen 2-3000 dekar En vesentlig del av Ski kommunes utbygging i denne perioden har vært lokalisert til kommuneskogene. Her kan nevnes boligområdene Langhus, Vevelstadåsen, Sloratoppen, Foss-Smedsrudområdet, Langhus Idrettspark, Bøleråsen, Søndre og Nordre Ervervsområde på Langhus, Siggerud sentrum og Siggerud Idrettspark og i tillegg vannledninger, veger og kraftledninger. Storparten av kommuneplanens fremtidige utbyggingsarealer er også lokalisert til kommuneskogene. Siste vedtatte reguleringsplan omfatter utbygging av 200 boliger i skogen nord for Siggerud gård og ca. 150 dekar kommuneskog har de siste årene blitt solgt til industriformål på Langhus (Regnbuen Næringsområde).
I dag, med sterke friluftsliv- og naturverninteresser knyttet til kommuneskogene, er budsjettene og regnskapstallene blitt mindre, men fortsatt har kommuneskogene ved salg av tømmer vært selvfinansierende og forvaltningen er basert på forretningsmessig drift.

Men for å holde tritt med samfunnets krav om gode friluftslivsområder i Oslo-marka samtidig som det biologiske mangfoldet skal ivaretas langt sterkere enn tidligere, mener skogbestyrer at et nytt syn på verdiskapning må inn i den politiske vurdering av kommuneskogenes forvaltning og krav om økonomisk profitt.
Den samfunnsmessige verdien av gode friluftslivsarealer, god ivaretakelse av biologisk mangfold og skogens betydning for helse og trivsel overstiger sannsynligvis langt den profitt som kan høstes gjennom tømmerdrifter.
I 1995 ble Ski kommune beæret med en pris for det beste friluftslivsområdet i Oslo og Akershus, i sterk konkurranse med mange flotte områder. Juryen var satt ned av Akershus Fylkeskommune, og fylkesordfører Kristoffersen foretok den høytidelige prisoverrekkelsen på en rasteplass ved Rolandsjøen.
Konklusjonen må bli: Jo, det var riktig å kjøpe de kommunale eiendommene - forrentningen til samfunnet har vært god.

Av Reidar Haugen (23.05.02)

Alle de tre eiendommene som i dag utgjør Ski kommuneskoger hadde helt fra slutten av 1500-tallet fram til kommunen overtok egne sagbruk. De første sagene var oppgangssager basert på vannkraft, mens den siste var en moderne elektrisk sag. Ved sagbruksprivilegiene i 1688 fikk bare et fåtall såkalte "kvantumssager" rett til å skjære tømmer for salg. Både Siggerud-saga, Krokholsaga og Vevelstad-saga fikk status som kvantumssager, med henholdsvis rett til å skjære fra 2000 - 2700 bord Kravet for å bli "privilegert" sag var bl.a. at sagene hadde vært i drift i over 30 år. Restene etter de gamle vannsagene med damanlegg kan fortsatt sees.

Krokholsaga:
Vannsaga nedenfor Sagstua ved Krokhol ble revet i 1929, men siste skur var noe tidligere. Ved Krokhol gård ble imidlertid ny sagbruksvirksomhet etablert i begynnelsen av 1920-åra, nå med flisfyrt lokomobil (dampmaskin). Kommuneskogenes lokomobil ble også benyttet på Vevelstad, mens fyringsbrønnene sto permanent på sagbrukene. For å frakte lokomobilen fra Krokhol til Vevelstad måtte den først fraktes med hest og vogn til Hauketo stasjon for så å få "bælverket" på tog for videre transport til Vevelstad. I 1937 ble lokomobilen erstattet med ensylindret parafinmotor, og i 1946 ble en 6-sylindret Dodge dieselmotor installert på Krokhol.

Like før 1920 ble store skogmengder solgt på rot til trelastoppkjøper Durban-Hansen A/S. Det ble da installert 5 lokomobilsager i Krokholmarka og hele skogsalget innbrakte 1 mill. kr. til Kråkstad kommune i 1918 - som en delfinansiering av oppkjøpet i 1917.

Krokholsaga ble nedlagt i 1955, og kommuneskogenes eneste sagbruk ble da Vevelstadsaga.

Siggerud-saga:
Den gamle vannsaga v/Bråtetjernets utløp (fra 1500-tallet), ble ved århundreskiftet bygd om og flyttet oppimot 100 m fra kraftkilden som fortsatt var vannkrafta. En svært innviklet ingeniørteknikk med kraftoverføring via reimer i oppimot 100 m fra elva ble etablert. Oppe på det "nye sagbruket" ble både sagbruket, taksponhøvel, kappsag, vedkløyver og tømmerkjerrat drevet av en vannstråle nesten 100 m nedenfor sagbruket.. Sagbruket fungerte godt til siste ordinære skur i 1943. Sagbruket ble dessverre revet i 1957, for å gi plass til en "hønefabrikk". Men fortsatt er det mye rester igjen fra sagbruket like ved badeplassen på Bråtetjern. Dette er en kulturhistorisk godbit som er verdt et besøk (fordel med guide).

Vevelstadsaga:
Som nevnt tidligere brukte Vevelstadsaga og Krokholsaga samme lokomobil. Dette sagbruket lå der det i dag er P-plass for Vevelstad stasjon. Vannsaga som var i drift tidligere lå i elva mellom Fosstjernet og Tussetjernet. I en periode var det sidespor fra hovedlinja til NSB og ned til sagbruket. I 1937 ble dampteknikken erstattet med parafinmotor og i 1946 ble det installert elektrisk motor. Vevelstadsaga var i full drift fram til 1963. Siste rest av sagbruket ble revet i 1984, for å gi plass til ny P-plass.

Etter dette var Ski kommunes tid som sagbrukseier over. I dag leveres alt tømmer gjennom Nedre Glommen Skogeierforening til en rekke sagbruk på Østlandet.

Av Reidar haugen (23.05.02)

At det i Ski kommune har vært drevet utstrakt fløyting av tømmer er nok ukjent for de fleste - men så er tilfelle, både i de NØ-deler av kommune og på Kråkstadeleva.

På 17-1800-tallet var det fløyting i Svartorvassdraget fra Rausjømarka til Bindingsvann og Krokhol.

Bakgrunnen for tømmerfløting var en stigende etterspørsel etter tømmer til Fjeldsaga og Krokholsaga. For å skaffe nok tømmer til disse sagene måtte eierne hente tømret lenger og lenger bort fra sagene. Svartorvassdraget ble tatt i bruk som transportveg. Da dette vassdraget har sparsomt med vannføring, måtte det bygges mange demninger for å skaffe nok vann til virksomheten. Flere av disse demningene er fortsatt i bruk, men i dag kun av estetiske årsaker. Bl.a. er Bindignsvann ved Fjell og den 2,5 km lange Svartoren demmet opp. Ski kommuneskoger er fortsatt med på vedlikeholdet av disse demningene.

På midten av 1800-tallet ble det bygd ei tømmerrenne mellom Svartordammen og Bindingsvann, der de barkede tømmerstokkene suste en og en nedover. Rester av denne tømmerrenna har vørt mulig å se helt fram til våre dager.

Alle demningene fikk navn. Dels var det stedsnavn som ble brukt, og dels var det spesielle hendelser som lå bak. F.eks. Torer-dammen er oppkalt etter Tore Fjeld som omkom under fløtinga - han ble ført sammen med tømmeret helt ned til Bindingsvannet - "ikke ett bein var helt...".

Av Reidar Haugen (23.05.02)

Ski kommunes utmarksarealer har helt fra begynnelsen blitt i 1912 blitt forvaltet og drevet av Ski kommuneskoger, ledet av et politisk styre med 3 medlemmer valgt av kommunestyret.

Kommuneskogene har i dag bare 2 faste medarbeidere med skogbestyrer som leder (i 1995 var det 6 faste medarbeidere).
Hovededel av tømmerdriften blir i dag utført av innleide skogsentreprenører.
Litt historikk
Gårdsbrukene Vevelstad og Siggerud ble de første årene etter kommunal overtagelse drevet av gårdsbestyrere, men ble senere bortforpaktet til selvstendig næringsdrivende. Krokhol ble bortforpaktet fra første stund.
Skogene fikk tidlig forstskyndig ledelse. Fullmektig Killingmo var den første bestyreren for hele skogeiendommen. I 1922 ble det ansatt disponent for skogeiendommene. I denne stillingen fungerte forstkandidat Thoresen fram til 1924. Nå ble disponentstillingen gjort om til skogbestyrer, og forstkandidat Hans Dahl Jensen ble ansatt. Dahl Jensen fungerte som skogbestyrer i vel 30 år fram til 1955. Fra 1955 til 1982 ble kommuneskogene ledet av skogbestyrer Haldor Hildre.
I 2-årsperioden 1982-84 var Halgeir Nordbø fra Telemark skogbestyrer, og siden 1984 har skogbestyrer Reidar Haugen innehatt skogbestyrerstillingen.
Skogbestyrerne har gjennom hele historien hatt god hjelp av assistenter, skogfullmektiger. I enkelte perioder var det til sammen 3 skogfullmektiger ansatt. Den siste skogfullmektigen/ formannen, Harald Dysthe, gikk av for aldersgrensen i 1995.
Den politiske ledelsen av kommuneskogene hadde fram til 1933 betegnelsen eiendomskomité, men har siden hatt betegnelsen Styret for Ski kommuneskoger.
Fra 50 til 2 ansatte
Gjennom tidene har det vært tildels stor handtering av arbeidskraft og utstyr i Ski kommuneskoger. Både skogbruket og sagbrukene var svært arbeidskrevende.
Fra 1920-åra fram til midten av 50-åra var det jevnlig 40-50 menn og kvinner ansatt i vinterhalvåret. Mange av disse var også ansatt i sommerhalvåret. Om vinteren var det hogst og utkjøring, på ettervinteren var det sagbruksdrift og om sommeren var det bl.a. omfattende grøftearbeide. Som eksempel kan nevnes at det i Dahl Jensens tid ble håndgrøftet over 70 km grøfter.
Under krigen var det en voldsom handtering av ved i kommuneskogene. Sterk kulde og mangel på ved i hovedstaden og omkringliggende tettsteder iverksatte en storstilet vedhogst. I kommuneskogene var det hovedsakelig Aker Brendselsforsyning som organiserte dette arbeidet og tok imot veden på Grønland torg. I krigsårene var det jevnlig mellom 100 og 150 mann + mange hester sysselsatt med vedhogsten. Arbeidskraften var bl.a. importert fra Odalen og Solør. I tillegg ble ansatte i Aker kommune beordret ut til Ski kommuneskoger. Flere av Odølingene ble siden bosatt i Siggerud-området. Vedhoggerne og kjørerne bodde i 16-mannsbrakker rundt omkring i skogene, uten felles husholdning!! Som eksempel på de enorme vedmengder som ble handtert ble det i driftsåret 1942-43 avvirket 70.000 reis eller 11.800 m3 bare i Krokholmarka. Veden ble fraktet med lastebil inn til Grønland torv for kapping, kløyving og videre distribusjon. De meste av skogene ble gjennomhogd i denne tiden. Resultatet av krigshogsten ble en full opprydding i skogene som har påvirket skogbildet helt fram til i dag. Det var få områder som ikke ble gjennomhogd.
I 1959 var det 29 faste helårsarbeidere i kommuneskogene. Nedgangen i sysselsetting hadde nå startet for fullt. Traktoren og motorsaga ble mer og mer vanlig i skogen, og i 1976 var antall sysselsatte nede i 11 mann. I 1980-åra lå antall ansatte på ca. 6 mann, mens vi i dag er nede i et historisk lavmål med kun 2 fast ansatte (Tømmerhost og utkjøring utføres nå av innleide skogsentreprenører). Hvis kommuneskogene skal leve opp til politikernes målsetting om tilrettelegging for fritidsbruk, bevaring av biologisk mangfold, drive viltforvaltningen i hele kommunen, etatsvirksomhet, guidede turer m.v. i tillegg til avvirkning av tømmer, må antall sysselsatte sannsynligvis økes i framtida.
Fram til midten av 1950-tallet var hesten eneste trekkraft i kommuneskogene. Det fortelles at det i en sesong var 30 hester i aktivitet i kommuneskogene samtidig. Den siste hesten forlot kommuneskogene i 1982, da sluttet hestekjører Kåre Gjevik etter en arbeidsdag som varte i 55 år fra 1927 til 1982 !!! Slå den.
Fra høste 1997, har det bare vært to ansatte i kommuneskogene, skogbestyrer og oppsynsmann. Nesten all avvirkning blir utført av private entreprenører.

Av Reidar Haugen (23.05.02)