Bjørnebraatenkrysset Langhusveien/ Kirkeveien er et kjent navn for de litt tilårskomne Skiboere. Opprinnelsen til navnet er kolonialforretningen som i ca. 50 år holdt til her. I 1927 sto huset til Egil Haanes ferdig på eiendommen "Holum". Haanes døde imidlertid samme året. Hus og forretning ble overtatt av Jens Bjørnebraaten som drev den til 1962 da sønnen Jens Christian overtok. Etter 10 år ble forretningen solgt ut av familien. Kolonialhandelen ble definitivt nedlagt i slutten av 70-årene og huset overtatt av Norsk Maskinservice. Mang en skoleelev har nok hatt opplevelser om ulovlig handel hos Bjørnebraaten i skoletiden. Krysset er et eldgammelt veiknutepunkt. Her ved Sander grind møttes to "kongeveier". Den ene kom nordfra Haugbro over Langhus, - den andre kom vestfra Nordby kirke. Begge disse stedene lå ved den Fredrikhaldske kongevei som var hovedveien fra syd mot Christiania (Oslo). Fra Sander fulgte de to veiene samme trasé forbi Ski kirke mot Kråkstad og Tomter. Denne veien brukte svenskekongen Karl XII (da han trakk seg tilbake fra sitt mislykte felttog mot Akershus festning i 1716. Kanskje det er på tide å gi dette knutepunktet tilbake sitt rette navn - Sanderkrysset. Sander vestre  Lensmann Arne Severin Colbjørnsen eide rundt 1900 gården som omfattet nesten hele Ski sentrum på begge sider av jernbanen. Colbjørnsen hadde mange oppgaver som lensmann og strevde med økonomiske problemer. Han så seg best tjent med å selge tomter. Parsellene langs veien vest for jernbanen (ferdig 1875) ble solgt, og da veiene på østsiden av jernbanen ble ferdige utover 1880-årene, ble det også aktuelt å selge på denne siden. Hele Sander vestre forsvant i tomter. Tunet på Sander vestre har fremdeles tuntreet og hovedbygningen bevart. Det er det moderniserte, rødmalte huset N for Kirkeveien / Skoleveien. Fra gårdstun til skolegård (Minner fra Sander skrevet ned av Torger Nore i 1988) Mange har sikkert opplevd det å vokse opp på en bondegård som noe ensomt. Selv om det var et eget liv på gården, var det langt til jevnaldrende kamerater. Ikke slik på Sander! Her var gårdsdriften innskrenket til et minimum. For mesteparten av jordveien var utparsellert til villatomter, så det var aldri langt til andre unger. Før jeg havnet på selve gårdstunet som 10-åring, hadde jeg hatt min morfar i hovedhuset i samme leilighet. Farfar var nærmeste nabo, og andre medlemmer i den nærmeste familie bodde rimelig nær. Det var et staselig tun, en hel verden for en som hadde langt igjen til tenårene. Som nevnt ble jeg beboer av hovedhuset. Vi bodde i hele 2. etasje. Huset var i såkalt sveitserstil. En del av materialene hadde vært brukt før: vinduene, de brede fløydørene og trappen fra 1. til 2. etasje kom fra Gamle Grand Hotell i Christiania (Oslo). Taket var såpass lavt at i hvert hjørne av huset, i 2. etasje, var det et smalt rom med skråtak, en såkalt alkove. Den alkoven som lå mot sørvest, var mitt soverom. Da Ski skole var bygget og jeg ble lærer der noen år senere, fikk jeg klasserommet mitt omtrent der soverommet hadde vært. På grunn av ulik rominndeling i do to etasjene ble gulvene i noen rom ganske skjeve. Men det var bare å legge en kloss eller to under de størst møblene. Til gjengjeld hadde vi en prektig glassveranda hvor sommerens innendørs beskjeftigelser ble henlagt. Men vinterstid var den ubrukelig til annet enn å gi stuen innenfor et lunt preg. Fru Annie Westlie eide gården. Hun var enke og datter av Anette og Theodor Andresen som kjøpte Sander i 1911. Fru Westlie bodde selv i den såkalte drengestua. Denne lå langs med Kirkeveien omtrent der lærerinngangen til Ski skole er i dag. Her hadde også gårdsgutten Anton Sander sitt krypinn. Anton var rundt 70 år på den tiden, og han var min barndoms melkemann. Hver kveld kom han med nysilt melk i et gammelt melkespann av den typen der lokket henger fast til spannet i en kjetting. Av og til fikk jeg sitte på hesteryggen, men det var ikke snakk om å ri selv. Anton holdt stramt i grimen, og turen gikk bare ned til havnehagen, der barneskolen sparker fotball på grassletta nedenfor skolen i dag. Av andre dyr var det selvsagt hunder og katter på gården. Men mer fart var det over gjessene som gikk løse på tunet sommertid. De gikk gjerne til bakholdsangrep hvis de fikk sjansen til det. Den eneste ulempen ved å bo på et slikt tun var at noen hus ble liggende strategisk ugunstig i enkelte tilfeller, som f.eks. skjulet med utedoen. Husene på gården var bygget lenge før de innendørs vannklosettene var i alle hus. Om sommeren var det oftest greitt. Hvis gjessene da var på den kanten av tunet, var de eneste hindringen. Under motto: "Angrep er det beste forsvar", måtte de møtes dersom de følte deres revir truet. Ellers har jo en skikkelig gammeldass en viss sjarm. Her fant du alltid en bunke gamle aviser og ukeblader, så oppholdet ble ofte lenger enn beregnet. Kanskje ikke vinterstid akkurat, da var det godt å komme inn i varmen igjen. Men først måtte veien legges innom vedskjulet og et godt fange med 60 cm kubber tas med tilbake. Ethvert skikkelig gårdstun skal ha sitt stabbur. Slik var det også på Sander. Det var ikke mye i bruk lenger, det var helst lager for likt og ulikt som ikke kunne kastes. Det var lenge før vi flikk skrotrydding i kommunal regi. Stabburet sto på tykke peler, og under var det lager av staur og stiger. Et lite tårn og stabbursklokke var det også. Da gården ble revet, overtok Skiklubben Skimt stabburet, og materialene ble benyttet igjen til å bygge Skeidarkollen. Det største huset på en gård er jo låven. For en gutt i denne alderen var dette en fascinerende bygning. Her kunne mange timer tilbringes med lek, selv om det ikke alltid var så populært blant de voksne som så på høy som fór, ikke som materiale for tunneler og hemmelige rom. En gård som ligger på en morenerygg, skulle en tro ville ofte mangle vann. På Vestre Sander var det hele fire brenner med godt vann. Bak fjøset, og husker jeg ikke helt feil var det en hønsegård her, var det en åpen dam. Det var inngjerdet, og det ble respektert. Mellom "drengestua" og Kirkeveien lå neste brønn. Herfra pumpet fru Westlie sitt drikkevann rett fra kilden inn på kjøkkenet med en hånd-pumpe på veggen. På tunet rett foran hovedbygningen og i hjørnet av tunet mot sørvest lå to "ordentlige" brønner med brønnhus og egen dør som sikkert ikke var forskriftsmessig sikret. Jeg kan godt huske hvor spennende det var å titte ned i den brønnen i hjørnet. Den andre ble fylt igjen for vi i hovedhuset fikk nå vann fra vannverket. Men noe som ble kastet nedi, fikk jeg reddet opp igjen: et par dusin plater til lirekasse sikret jeg meg. De kom som et bra supplement til dem jeg arvet sammen med lirekassen etter min bestefar. Kjærbo (tegning Skogseth ØB)  ble bygd for Johan Anton Nilsen i 1912. Han var da pensjonert stasjonsmester, ansatt ved Ski stasjon fra 1886 til 1905. I 1916 ble huset kjøpt av Andreas Norum. To år etter kjøpte Norum østre Sander, og "Kjørbo" ble solgt til en professor ved NLH og kort tid senere til to søstre som bodde her fram til 1922. Det ble da solgt til Follo Telefonselskap og gikk i alle år under navnet "Telegrafen". Hit flyttet nyansatte telegrafbestyrer Fredrik L. Aarstad. Telefonselskapet bygde ganske snart på en sidefløy i nordenden av huset. Hele første etasje var bestyrerbolig. I 2. etasje var det koblingssentral i sidefløyen og telegrafekspedisjon, kassa- og bestyrerkontor i hovedfløyen. Aarstad var bestyrer til 1959. I perioden 1954-62 ble alle koblinger flyttet over til Telebygget ved jernbanebrua, slik at huset senere bare ble brukt til kontorer. I 1980 ble huset overtatt av Odd Fellow og innredet til selskapslokaler. "Sanderhøgda" var opprinnelig også Telefonselskapets eiendom og bar navnet "Follotelefon". I 1918 bygde selskapet her først et montørverksted og lager. Midt på 20-tallet ble det også bygd en funksjonærbolig på stedet. Eiendommen ble solgt til private i 50-årene. Se mer: 50 hus i Follo (s54) Av Olav Skogseth Kringsjå og Aspelund De to eiendommene rett syd for ungdomsskolen har en lang historie. "Kringsjå" ble bygd for Jonas Wilhelm Gedde Dahl. Han var prest i Kråkstad fra 1906 og prost i Øvre Borgesyssel fra 1909. I 1919 trakk han seg tilbake og bosatte seg i det nye buset sitt som han kalte "Solstua". Den 74 år gamle prosten hadde da vært 48 år i kirkens tjeneste. Han døde allerede i 1921. I begynnelsen av 1922 kjøpte Oslo Indremisjon først "Kringsjå" og senere på året nabohuset "Aspelund" og innredet dem til barnehjem. "Kringsjå ble nå kalt "Storeheimen" og hadde plass til ca. 20 litt større barn. "Aspelund" ble kalt "Vesleheimen" og var hjem for 15 småbarn. "Der ute (i Ski) søker man å gi disse hjemløse barn en god oppdragelse på kristendommens grunn i gode og sunde omgivelser". Senere ble "Storeheimen" et rent pikehjem og "Vesleheimen" guttehjem. I 1950 ble guttehjemmet avviklet og "Aspelund" solgt til A. W. Dahl. Året etter solgte han huset til Ski Håndverk- og Industriforening. Huset, nå kalt "Håndverkeren", ble drevet av en restauratør for utleie av møte- og selskapslokaler samt foreningens egen virksomhet. På tross av at realskolens 2. byggetrinn sto ferdig i 1958, trengte man allerede i 1962 utvidet plass til undervisning. I tre år holdt derfor Tilly Wivestad skolens håndarbeids timer i "Håndverkeren". Russen døpte stedet for "Tilly's Pub" til stor munterhet både for dem selv og for "eieren". Kommunen overtok eiendommen til nedrivning i 1966 for å gi plass for tilbygget til Ski Ungdomsskole (1967). Den nedre del av denne eiendommen brukes nå som lekeplass for Sander Barnehave. Barnehjemmet "Kringsjå" holdt det gående belt til 1971 da også dette huset ble overtatt av Ski kommune. Det ble noen år brukt som eldresenter for så å bli overtatt av "Kjeller'n" ungdomsklubb. Se mer: Kalender 2006 apr Lensmannsgården (tegning Olav Skogseth ØB)  Denne skal visstnok være en tidligere husmannsplass under Sander Ø. I 1854 kom Arne Severin Colbjørnsen flyttende fra Grue for å overta lensmannsembetet i Ski. Han kjøpte gården Kapell-Sander og bodde der. Denne gården ble senere overtatt av sønnen Kolbjørn. Arne Colbjørnsen virket som lensmann helt til sønnen Thorstein overtok i 1895. Thorstein giftet seg i 1903 med Ragnhild Olsen. De leide husvære på Østre Sander. Paret fikk kjøpt grunn fra Sander Ø, og i 1906 kunne de flytte inn i hovedbygningen i den nye lensmannsgården i åsen over Skibyen.  Etter at lensmannen døde i 1928, parsellerte enken ut en rekke tomter før hun i 1935 solgte huset til ekteparet Underland. Helge Underland begynte som kjemiker på Sprengstoffabrikken, mens Sara var telegrafist på jernbanen. Familien bodde imidlertid på Mork, og leide ut huset fram til 1954, da Gerdny og Ragnar Underland overtok gården.  Les mer i "50 hus i Follo" (s62) Av Olav Skogseth.  [Til toppen]     Siden er sist oppdatert: 24.11.05   << Tilbake en side